-Hamas vil drepe meg

(Gaza)  Jeg reiser for tiden mellom Gazastripen og Israel. For å si det forsiktig har det alltid vært en utfordring for både temperement og tålmodighet å krysse denne grensa. Jeg har rast gjennom grenseområdet i full fart sammen med besøkende norske statsministere og utenriksministere, men stort sett går det veldig treigt. En gang, under intifadaen for noen år siden, havnet jeg i kryssild da palestinske militante angrep de israelske grensesoldatene. Jeg kastet meg ned og ble liggende på bakken i glohet varme med en skuddsikker vest over meg i en times tid, mens kulene suste begge veier. Underveis førte jeg samtaler både med enredaktør hjemme og den israelske hærens pressekontor. Men det gikk bra. Det gjør helst det! Det eneste som føles sikkert for hver gang jeg er tilbake i regionen og skal krysse ved Erez, som grensa heter på hebraisk, er at rutinene er annerledes. Så også denne gangen.

Å krysse inn til Gaza er stort sett uproblematisk, og går forholdsvis raskt, hvis man har et israelsk pressekort, og det har jeg. Slik er prosedyren (var den i går!):
-Først sjekkes pass og presskort av en israeler væpnet med en M16 rifle. Etter å ha svart smilende nei på spørsmål om jeg har med meg våpen, vinkes jeg videre inn i selve grensestasjonen. På israelsk side er det en gigantisk bygning (minner om noe mellom en flyplassbygning og sportsarena).
-Så låses jeg via fjerkontrollerte dørlåser inn i en sluse for å få passet sjekket og stemplet av damen bak det skuddsikre glasset. Hun er også bevæpnet og tilhører et av den israelske hærens grensekompanier.
-Uten å være i direkte kontakt med mennesker låses jeg videre gjennom tre sluser av noen som både ser og hører meg, og som dirigerer meg gjennom labyrintene via høytalere. (Fler kolleger er enige at følelsen man har på vei gjennom sikkerhetssystemet gir deg en fornemmelse av å være en ku på vei inn i slakterhallen og en kosher avretting).
-Gjennom metalldører og sluser kommer jeg ut av bygget via en heisdør av stål (ikke via en heis, men døren er slik som ruller tilside).
-Så er det 100 meters gange gjennom en gang med gitterveggger og metalltak. Taket gir behagelig skygge. Overalt er det kameraer som følger min ferd inn på Gazastripen.
-Turen går videre gjennom en fjernstyrt stålport før jeg må gå ytterligere 200 meter gjennom en tunell av betongvegger og seildukstak. På siste tur inn var jeg overrasket over at tunellen var halvert i lengde - halvparten var rett og slett bombet vekk.
-Der det før satt palestinske grensevakter og passpoliti er det nå bare litt ruiner igjen. Soldatene og politiet tapte borgerkrigen mot Hamas og er forduftet. -En kilometer unna venter min palestinske sjåfør. Jeg ringer ham, og går han i møte. Han er redd for at israelerne åpner ild hvis han kommer for nærme. Så der går jeg da - helt alene - i ingenmannsland mellom israelerne og Hamas - og håper ingen angriper.
-Først etter å ha kjørt et stykke kommer vi til den første Hamas-kontrollposten. Men de er ikke så veldig interessert i passdetaljene.  De kjenner sjåføren min, og en av de mine medbragte Marlboro-kartonger skifter eier.

Jeg tilbringer tid i Gaza for å lag reportasjer og for å se hvordan området har endret seg. Det har gått fra verre til verst for de 1,4 millioner palestinerne som bor på den lille landstipen ved Middelhavet. Voldsnivået er høyt. Det er ikke lenger bare israelske angrep som truer, men kamper mellom rivaliserende palestinske grupper og klaner. Sikkerhetsituasjonen er høyst uoversiktelig, og folk jeg treffer sier at de vil vekk. Men det er ikke så lett.

Jeg returnerer mot grensa for å krysse tilbake til Israel.
Samme Hamas-kontrollpost er bemannet med nye uniformerte menn med veltrimmede skjegg og Kalashnikover. Jeg fisker nok en Marlboro-kartong opp av sekken, og vinkes videre av blide geriljasoldater.
Sola er iferd med å gå ned over Middelhavet, og det er ikke lenge til israelerne stenger terminalen. Jeg går fort over det åpne ingenmannsland og gjennom den halvt istykkerbombede tunellen.
Ved første hindring står en palestiner på rundt tretti år. Med jeans, rosa t-skjorte og bart, ser han ut som mange av sine landsmenn. I hånden har han en velfyllt dokumentmappe. Jeg trykker på ringeklokken, og blir belønnet med noen hebraiske ord fra en høytaler. -Shalom, I am a journalist fra Norway ,sier jeg. Disse ordene får port nummer en til å åpne seg. Sesam, sesam! Jeg ser ingen andre mennesker og går gjennom porten og neste tunell mens den palestinske reisende forteller sin historie.

Souhed Assad Ibrahim Natil er fra Gaza By. Han og brødrene tilhørte Fatahs militære ving - de som tapte borgerkrigen. Brødrene ble drept, og Souhed er på rømmen. Men å være på rømmen i Gaza er ingen enkel oppgave. Han vil vekk fra Gazastripen, for enhver pris.
-Hamas vil drepe meg, sier han.
Tårene velter opp i øynene hans. Gråtende trygler han meg om hjelp.
-Jeg tror ikke det er noe jeg kan gjøre, forklarer jeg.
Han har ingen papirer som forteller hvem han er. Ikke pass eller ID. Hulkende ber han meg hjelpe - gang på gang. Jeg lover å forklare israelerne problemet, straks jeg er gjennom sikkerhetslabyrinten.
Vi sluses sammen gjennom heisdøren, og det går opp for meg at israelerne trolig tror vi to er sammen. Jeg ser mistenksomt på den velfyllte dokumentmappen som iallefall ikke inneholder reisedokumenter.
Jeg forklarer Souhed at han må gå tilbake, at jeg ikke kan ta han med meg gjennom grensestasjonen. Vi står i en metallboks av et rom. Souhed, jeg og dokumentmappen hans. Vår eneste kontakt med omverdenen skjer via en israelsk intercom. Israelerne oppfatter situasjonen og ber Souhed om å gå tilbake. Han nekter å gå, og israelerne nekter å slippe meg videre.
-Jeg er ikke redd for israelske soldater, jeg er bare redd for Gud og Hamas, erklærer han mens tårene triller.
Døren på Gazasiden åpner seg og en palestinsk portør som er klarert av israelerne for å hjlpe til med baggasje komm inn. Med makt skyver portøren og jeg Souhed tilbake til Gaza.
-Hamas vil drepe meg, gjentar han i det ståldøren ruller igjen mellom oss. 

Jeg sluses videre gjennom systemet. En stemme beordrer baggasjen min på et bånd, og sekken forsvinner avgårde. Reglene for å ta med håndbaggasje fra Gaza til Israel er nesten like strenge som for å ta med hånbaggasje ombord i et fly i Sandane eller Alta.
Så går jeg inn i en tubeformet, trang innretning som ser ut slik tidsmaskiner gjorde i min barndoms science fiction filmer og tegneserier. Dører smelles igjen rundt meg, jeg beordres med armene i været og en metalldings sirkler raskt rundt meg der jeg står i røret. Også jeg gjennomlyses på vei til Israel. Sikkerhetsfolka får se hva jeg har under klærne. Jeg låses videre innover, og bak skuddsikkert glass ser jeg flere personer som studerer computerskjermer. Usikker på om de titter på bilder av en naken nordmann eller baggasjen hans venter jeg på nærmere ordre. Jeg har gjort dette mange ganger, og har for lengst sluttet å rødme over slikt. Sekken min innhenter meg, og sjeg låses ut til passkontrollen.
-Hva skal du gjøre i Israel, spør passkvinnen.
-Spør heller hva jeg gjorde i Gaza, svarer jeg, og blir sendt videre med et smil.
Jeg er glad jeg kan forlate Gaza når jeg vil. 

Både hun i passkontrollen og den israelske hærens pressekontor er informert om Souhed.
-We will deal with it, er svaret jeg får når jeg spør hva som skjer.
Jeg tviler på at han slipper ut. Det er mange som vil vekk fra Gaza, men det er ingen som vil ha dem.Det er vondt hver gang jeg snur ryggen til folk som trygler om hjelp. Men min jobb er å rapportere om hva som skjer. Den er ikke å hjelpe folk vekk fra elendigheten. Så får jeg heller håpe, at reportasjene over tid, bidrar til at noen som trenger det får hjelp.

Bok om Hamas

Azzam Tamimi: Hamas Unwritten Chapters


Azzam Tamimi: Hamas. Unwritten Chapters.
London, Hurst & Co, 2007. Engelsk, 344 sider.

Det er skrevet flere bøker om Hamas. Jeg forsøker å komme meg gjennom de fleste, og det er stort sett spennende lesing for en som er mer enn normalt interessert. (Til tross for at alle bøkene jeg har lest har det til felles at de har en akademisk innfallsvinkel).

Hamas er i øyeblikket kanskje den aller viktigste maktfaktoren på palestinsk side. De vant det palestinske valget i januar 2006. Ikke fordi palestinere flest ville ha Hamas i regjering, men fordi de ville straffe det de oppfattet som korrupte ledere fra hovedmotstanderen Fatah (presidentens parti). Vesten boikottet den nye palestinske regjeringen (av 2006). Norge var det første vestlige landet som brøt gjennom boikotten (som først og fremst rammet palestinske flyktninger på Gazastripen). Fatah ga egentlig aldri fra seg makten etter Hamas-seieren, noe som resulterte i en borgerkrig i Gaza tidlig i sommer. Etter borgerkrigen har de to områdene, Gaza og Vestbredden, vært separert. Gazas 1,4 millioner innbyggere er i dag nesten fullstendig isolert, og lever i dypeste fattigdom og elendighet. Hamas er den palestinske gruppen som har stått fremst i den væpnede kampen mot israelsk okkupasjon av palestinske landområder. Derfor har de stor støtte. Men støtten er sterkt fallende nå som palestinerne ser konsekvensene av å ha gitt Hamas i oppdrag å lede dem. Hamas-regjeringen i Gaza er formelt avsatt av presidenten, men de nekter å gå, og beskylder presidenten for å ha gjennomført et kupp.

Tamimis bok om Hamas, forteller om den islamistiske organisasjonens oppbygging. Om hvordan det internasjonale samfunnet (inkludert arabiske land og palestinske ledere) forsøkte å ignorere Hamas altfor lenge. Og om hvordan Hamasledelsen klart å utnytte israelsk naivitet. Han forklarer årsakene til at gruppen høstet så stor popularitet i tiden fram mot valget i 2006. Han forteller om væpnet og politisk kamp for å frigjøre Palestina fra israelsk okkupasjon.

Når man leser politiske bøker, er det viktig å vite hvem som har skrevet dem! Azzam Tamimi er leder for det London-baserte instituttet, Institute of Islamic Political Thought.

En norsk krigskorrespondent forteller

Lise Lindbæk: Brennende Jord


Lise Lindbæk: Brennende Jord.
Oslo, Tiden norsk forlag, 1958. (Nytt opplag i 2006 med etterord av journalist-kollega Sigrun Slapgard). 256 sider.

I Brennende Jord forteller Norges første kvinnelige krigsreporter om noen av opplevelsene fra fronten. Hun forteller også litt om sitt eget liv, om familien og om møter med storheter ute i verden. De mest spennende delene av boken handler om da hun reiste rundt i Europa mens fascismen var på fremmarsj på 30-tallet. Lindbæks ekteskap havarerte, og hun ofret samvær med datteren for å dekke dramatiske år som forandret vår verdensdel. Hun lå helt framme i frontlinjen med frivillige som sloss mot fascistene under den spanske borgerkrigen. Senere jobbet hun som journalist for Dagbladet i Europa de første krigsårene, før hun flyktet vekk fra krigen og via omveier kom seg til USA.

En spennende reiseskildring fra en svært spennende tid. Det er fascinerende å lese beretninger som da hun havnet i en skikkelig fyllekule med blandt andre Ernest Hemingway. Hun levde et spennende, heftig, kort og svært egoistisk liv. Det er hun ikke den eneste krigskorrespondenten som har gjort.

(Sigrun Slapgard har skrevet en egen Lindbæk-biografi. Den skal jeg lese snart)

En barnesoldats egen fortelling

195117-45

Ishmael Beah: A Long Way Gone. Memoirs of a Boy Soldier. London, HarperCollins, 2007. Engelsk, 229 sider.
(Kommer på norsk rundt 1. oktober, med tittelen: En bedre dag i morgen. En barnesoldat forteller).

Dette er historien til Ishmael Beah. Den handler om hvordan en 12 år gammel gutt forsøkte å flykte fra krigen i Sierra Leone. Ishmaels nærmeste familie ble nærmest utslettet. 13 år gammel ble han plukket opp av regjeringshæren, utstyrt med granater og AK 47 (Kalashnikov) og trent til å drepe. Han kriget mot jevnaldrende opprørssoldater. Han har ikke bare opplevd krigens grusomheter, han har deltatt i dem. På bestialsk vis har han vært med på tortur og henrettelser av voksne og barn.

Ishmael Beah ble reddet og tatt hånd om av slektninger. Han ble sendt som Sierra Leones representant til FNs barne-forsamling i New York. Der fortalte han sin historie til hele verden. Nå foreligger den grusomme historien til Ishmael og mange andre barn i Sierra Leone også i form av en bok.

For mer om boken, om Ishmael Beah og barnesoldater, gå inn på www.alongwaygone.com

Bok om USA og Irak, og hvordan Bush har sviktet amerikanerne

195117-46



Bob Woodward: State of Denial. Bush at War, Part III.

London, Simon & Schuster, 2006. Engelsk, 560 sider.

Dette er Woodwards tredje bok om Bush (tidligere bøker: Bush at War, 2002. Plan of Attack: 2004. Begge anbefales). Washington Post-redaktøren, som i sterk grad bidro til Richar Nixons fall (gjennom avsløringene rundt Watergate-skandalen sammen med journalist-kollega Carl Bernstein), blir stadig mer kritisk til president George W. Bush og administrasjonens utenrikspolitikk.

I denne boken forklarer også han hvorfor det meste har gått galt for amerikanerne i Irak. Woodward har mange gode kilder i sentrale posisjoner. Boken tar et oppgjør med hvordan Bush-administrasjonen har tilbakeholdt opplysninger for det amerikanske folket og kongressen. Og ikke minst med hvordan administrasjonen selv ser ut til å ha fortrengt opplysninger som kunne bidratt til andre avgjørelser både med tanke på invasjonen og den videre politiske utviklingen i det krigsherjede landet.

Også Woodward feller en knusende dom over avgåtte forsvarsminister Donald Rumsfeld og måten han ledet Pentagon i en svært kritisk fase (mens USA gikk til angrep på Afghanistan og Irak). Han tar også opp hvordan Rumsfeld, Cheney og andre sentrale maktpersoner nærmest var besatt av å angripe Irak helt fra dag 1.

Hvorfor jukset Jeppe?

Jeppe Nybroe var en av Danmarks Radios fremmadstormende unge stjerner. Dansken er blandt den danske statskanalens mest profilerte medarbeidere. Han har gjort karriere som nyhetsoppleser og krigsreporter. Framtida så nok ganske lys ut for Jeppe, helt til han ble tatt i juks.

Søndag 29. juli kjørte DR's nyhetsflaggskip, TV-Avisen, en reportasje signert Jeppe Nybroe, Irak. I reportasjen sier han at han er i en kolonne sammen med de siste danske soldater som trekker seg ut av Irak, i ly av nattemørket. Det med nattemørket, var det eneste riktige. Bildene var nemlig et par dager gamle. De ble filmet da Jeppe var på vei inn i Irak fra Kuwait. Sammen med danske soldater som skulle ut et par dager senere. Jeppe Nybroe jukset. For å tilføre reportasjen litt mer dramatikk, valgte han å lyve.
JeppeNybroe
Det ble en kostbar løgn for Jeppe. For løgnen ble avslørt. Nå er han hengt ut i danske medier som journalisten som jukset. DRs nyhetsledelse unskylder medarbeideren med at han ikke løy bevisst. Neivel!?!

Journalister som lyver bør ikke slippe til med sine løgner i noen medier. Og journalister som ikke vet at de lyver bør iallefall ikke slippe til.
Han jukset og løy, og bør få sparken. Selv innrømmer han at han var uproff, og at han dummet seg ut. Nyhetsledelsen i Danmarks Radio har gitt Jeppe Nybroe en advarsel og en såkalt 3 måneders skjermparkering. Det betyr vel kanskje at Jeppes dager i DR er talte?

Spørreundersøkelser har i alle år vist at folk flest ikke har spesiell stor tillit til journalister. Det betyr vel at folk flest tror at mange av oss gjør som Jeppe, og jukser og lyver litt. Jeppe Nybroe har ikke bare spent bein på en lysende karriere, han har ødelagt litt for oss alle. Han tenkte kanskje at langt der borte i Irak kunne han jukse litt, uten å bli tatt. Konkurrentene i dansk TV2 dekket også det danske tilbaketoget fra Irak, og oppdaget løgnen.

Det som er bra, er at TV2 og andre danske medier tok tak i saken, og slo den stort opp. Det skremmer forhåpentligvis andre journalister fra å jukse, og det viser leserne og seerne at media er istand til å slå hardt ned - også på sine egne.

Jeg har truffet Jeppe på jobb i Midtøsten. Han er en hyggelig kar, men han ble tatt i juks.
(Jeppe, kære kollega - dete var trist).

Drillo til Irak?

I mai reiste Egil Drillo Olsen til midtøsten for å møte representanter for det irakiske fotballforbundet. De ville ha nordmannen som trener for det irakiske landslaget. Det ble ingen avtale fordi irakerne trengte en trener på plass umiddelbart. De skulle trenes opp før Asiamesterskapet. De fikk tak i en midlertidig brasiliansk trener. I helgen vant Irak finalen i mesterskapet (1-0 over Saudi-Arabia). Brasilianeren går av, og jobben er igjen åpen for Drillo.

Forhandlingene mellom Egil Olsen og irakerne strandet i mai, men partene ble enige om å møtes over sommeren. I løpet av de neste dagene vil irakerne igjen forsøke å overtale Drillo til å bli Iraks nye landslagsjef. Under forrige forhandlingsrunde sa Drillo at han har tro på de irakiske spillerne og at han kan nå langt med dem.
-Målet er VM i 2010, sa han.
-De er gode spillere, de er bare litt dårlig organisert.

Drillo i Amman 2007





Egil Drillo Olsen i midtøsten i mai i år. Det ble ingen avtale med
irakerne da, men kanskje nå?  (Foto: Fredrik)





Men Drillo får neppe mye støtte på hjemmebane.
-Jeg får ikke akkurat noe backing hjemmefra, sa Drillo dengang.
Og situasjonen i Irak har vel knapt blitt særlig bedre siden forrige forhandlingsrunde. En måte å løse sikkerhetsproblemet på, er at det irakiske landslaget trener i ett av nabolandene. Uansett er det uaktuelt å fylle de tomme tribunene i Bagdad med fotballsupportere. Faren for at væpnede grupper angriper, er for stor. I helgen ble fotballsupportere angrepet mens de feiret landslagets suksess. Over seksti mennesker ble drept.

Landslagets triumf i Asiamesterskapet blir av flere betegnet som den mest samlende effekt irakerne har opplevd siden den amerikansk-ledede invasjonen i 2003. Iraks landslagsjef har utvilsomt en viktig oppgave foran seg.

Relatert sak:
Har det klikka for Drillo?

Biografi fra CIA-sjefen

George Tenet: In the Center of the Storm

George Tenet (sammen med Bill Harlow): At the Center of the Storm. My Years at the CIA. Harper Press, London 2007. Engelsk, 549 sider

Nå kommer mange bøker hvor sentrale personer rundt den amerikansk-ledede invasjonen av Irak vil forsøke å overbevise leserne om at de ikke kan klandres for invasjonen og krigen. Dette er en slik bok. Det het seg at George Tenet skal ha sagt til Bush at når det gjalt masseødeleggelsesvåpen i Irak, var det "Slam Dunk", altså helt sikkert. Dette tilbakeviser Tenet i boka han har skrevet sammen med Bill Harlow. Tenet er også blant de som tar et oppgjør med personer som tidligere forsvarsminister Rumsfelt, tidligere viseforsvrsminister Wolfowitz, tidligere stabsjef for visepresidenten Scooter Libby og visepresidenten selv, Dick Cheney. Denne firerbanden får av flere skylden for at så mye gikk og fortsatt går galt for amerikanerne i Irak.
Et viktig historisk dokument fra en person som har ledet CIA i en tid da USA har vært utsatt for "tidenes terrorangrep" og USAs kriger i Afghanistan og Irak.

Gissel i fire måneder

Det er godt å høre at BBCs Alan Johnston er løslatt. Nå føler jeg at det er tryggere å reise inn til Gaza for å jobbe. Jeg håper dette betyr at sikkerhetssituasjonen for oss journalister er bedre.

-Det var som å være levende begravd.
Slik beskriver Alan Johnston hvordan det var å være gissel. BBCs Gaza-korrespondent er løslatt etter å ha sittet lenket fast på Gazastripen i 114 dager.

45-åringen har knapt sett sola de siste fire månedene. Fra 12. mars til han natt til 4. juli ble overlevert til Hamas, og fraktet videre til det britiske konsulatet i Jerusalem. Palestinernes avsatte statsminister og Hamasleder Ismail Haniyeh forsøker å utnytte situasjonen for å få litt vestlig goodwill. Han passet på å bli fotografert sammen med Johnston før journalisten ble sendt ut av Gaza og til frihet. Hamas har jobbet for å få Johnston løslatt helt siden han ble kidnappet.

En gruppe som kaller seg Islams Hær bortførte Alan Johnston da han var på vei hjem fra jobb. Gruppen er tilknyttet en av Gazastripens mektigste klaner. De krevde løslatelse av palestinske fanger i britiske fengsler i bytte mot Johnston.

I tre år har briten jobbet i Gaza. Den siste tiden har han som eneste vestlige journalist vært fast bosatt på den palestinske landstripen. Mens han satt fanget raste en borgerkrig rundt ham. En krig som førte til at de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza nå er helt splittet. President Mahmoud Abbas (Abu Mazen) avsatte i forrige måned den demokratisk valgte statsministeren Ismail Haniyeh, men Haniyeh nekter fortsatt å gi fra seg makten på Gazastripen. Bakgrunnen for avsettelsen var at Hamas med makt overtok sikkerhetsstillinger holdt av det rivaliserende partiet Fatah (presidentens parti).

Kidnappingen av Johnston førte til at de aller fleste vestlige journalister holdt seg unna Gazastripen. De av oss som likevel har reist inn, har gjort det sjeldnere, og med et helt annet sikkerhetsopplegg rundt oss en vanlig. Nå er det kanskje igjen mulig for vestlige journalister å rapportere fra Gazastripen, uten å sette alt for mye på spill.

100 journalister drept - så langt i år

Tirsdag 26. juni ble Hamed Sarha skutt ned og drept i Bagdad. Han var på vei hjem fra jobb, da han ble overfalt. 57-åringen ble trolig drept fordi han var journalist. Hamed ble offer nummer 100.

Han startet karrieren før Saddam Hussein tok makten i Irak. I over tretti år har han jobbet for irakiske aviser og magasiner. De siste årene jobbet han for det irakiske nyhetsbyrået. Hamed var gift og hadde fem barn.

214 journalister og mediefolk er drept i Irak siden den amerikansk-ledede invasjonen i mars 2003. De fleste av de drepte er irakere. Siden International News Safety Institute (INSI) startet registreringen av drap på journalister, har ingen konflikt eller krig kostet så mange mediefolk livet, som Irak-krigen. Irak regnes idag som det farligste stedet for journalister å reise til.  De få internasjonale journalistene som fremdeles reiser inn i Irak, er avhengig av et sikkerhetsrigg som i stor grad forvansker arbeidet som journalist. Dette gjelder spesielt de av oss som har et vestlig utseende. Derfor er det lokale journalister som gjør mye av arbeidet, og utsetter seg for de største farene.

2006 var ifølge INSI det verste året siden registreringene startet, med 168 drepte journalister. Denne bisarre rekorden ligger an til å bli slått i år.

Blair ut av nummer 10

Det startet så bra for Tony Blair. For ti år siden var det en ung mann som overtok boligen i Downing Street nummer 10 etter forgjengeren John Major. En mann som hadde folket bak seg, som skulle modernisere Labour og Storbritannia. Mange mente han håndterte krisen som oppstod rundt monarkiet etter Dianas død på en beundringsverdig måte. Hans store utenrikspolitiske triumf kunne vært arbeidet for fred i Nord-Irland. Hadde det bare ikke vært for George W. Bush.

Tony Blair vil kanskje først og fremst bli husket for sin lojalitet overfor den amerikanske presidenten. For å ha støttet, bidratt til og deltatt i det amerikansk-ledede felttoget i Irak. For å ha sendt britiske soldater i krigen. Soldater som aldri kom hjem i live. For å ha latt seg forlede til å tro at Saddam Hussein satt på masseødeleggelsesvåpen og derfor måtte fjernes med makt. For å ha løyet om hvorfor det var viktig å invadere Irak, og sette livene til mange unge britiske menn på spill. Vennskapet med, og støtten til Bush har nok bidratt mye til hvordan Blair vil bli husket i et historisk perspektiv. Irak-krigen blir av stadig flere oppfattet som et mislykket felttog.

Statsminister Tony Blair gir seg denne uken. Han etterfølges av finansminister Gordon Brown. Brown lå an til å bli Labours statsministerkandidat da Blair til manges overraskelse ble valgt  fordi deler av Labour ønsket en sterk fornyelse. Blair ble selve bildet på det unge og moderne. I ti år har rivalen Gordon Brown ventet på at Blair skulle gjøre seg ferdig på toppen av britisk politikk.

London/Parliament

Britisk politikk sett ovenfra: Parlamentet og Westminster. (Foto: Fredrik)

Hamastan, ikke Palestina

(Ramallah, Vestbredden)     Palestinere flest har en drøm om en egen stat. Et selvstendig Palestina fritt for israelske okkupasjonssoldater og ulovlige jødiske bosettinger. For mange er den drømmen nå knust. En selvstendig stat som inkluderer de israelsk-okkuperte områdene på Vestbredden og Gazastripen har vært innen rekkevidde. Om de bare hadde blitt enige om en avtale med Israel.

En to-stats-løsning med Israel og Palestina som to selvstendige stater, blir av mange sett på som en betingelse for at det skal bli fred i regionen. Dette mente også de israelske statsministrene Yitzhak Rabin, Shimon Peres, Ehud Barak og Ariel Sharon. Dette forstår Israels statsminister Ehud Olmert og USAs president George W. Bush.

Men så brøt det ut borgerkrig i de palestinske områdene.
-Dette er en gavepakke til alle de som hater palestinerne og den palestinske saken. Palestinerne dreper hverandre, og sparer Israel for bryet.
Det sier parlamentsmedlem og tidligere regjeringsmedlem Hanan Ashrawi. Hun mener at president Mahmoud Abbas ventet alt for lenge med å erklære unntakstilstand. Nå er palestinerne splittet i to områder, ikke bare geografisk, men også politisk.
-Dette er en borgerkrig mellom to ideologier, mellom to politiske systemer, sier hun og viser til at de ekstreme kreftene nå har seiret over de moderate på Gazastripen.
-Dette er slutten på et større nasjonalt, sekulært system, og begynnelsen på et ideologisk, religiøst lukket system.

Hanan Ashrawi









Parlamentsmedlem Hanan Ashrawi er en av dem som har omdøpt Gaza til Hamastan. Hamas vant krigen og styrer den lille landstripen innerst i Middelhavet. Palestinerne er splittet og for tiden helt ute av stand til å forhandle med Israel.
(Foto: Fredrik)


Islamiseringen av Gaza og den blodige borgerkrigen mellom Hamas og Fatah har gjort det umulig for palestinerne å forhandle med Israel om opprettelsen av en selvstendig stat nå. Palestinerne når trolig ikke målet om selvstendighet hvis de ikke står samlet. Dette er den alvorligste interne palestinske krisen siden selvstyremyndighetene så dagens lys i 1994. Det krever mye av alle de involverte hvis de skal komme ut av denne krisen. Den arabiske liga vil nå forsøke å hjelpe partene til å komme fram til politiske kompromisser. Fatah krever at Hamas gir fra seg regjeringsmakten. Hamas hevder at det de nå har gjort, er å ta den makten de egentlig skulle fått etter valgseieren i januar 2006.

Også moderate palestinske politikere gir den vestlige boikotten av den avsatte Hamasledede regjeringen mye av skylda. Hanan Ashrawi var tidligere medlem av Fatah, og sitter nå som uavhengig kandidat i parlamentet.
-Gaza var som en trykk-koker som måtte eksplodere, sier hun.
-Ved å holde tilbake hjelp, bidro disse landene til å skape en situasjon som endte i borgerkrig. Det var dette Norge forstod da den norske regjeringen valgte å avslutte boikotten.

I stedet for å konsentrere seg om å forhandle fram en avtale med Israel, må palestinske politikere nå bruke tid til å komme fram til en fredsavtale med hverandre.

Bok om Irak-krigen: Cobra II


Gordon/Trainor: Cobra II


Michael Gordon og Bernard Trainor: Cobra II. The Inside Story of the Invasion and Occupation of Iraq. Atlantic Books, London 2007. Engelsk, 747 sider.

Dette er nok en bok som handler om mye av det Bush-administrasjonen og Pentagon glemte da de la planene for  å angripe Irak. Den handler om de mange feilene som ble gjort før, under og etter krigen.
New York Times journalisten Michael Gordon var embedded med amerikanske styrker under invasjonen i mars og april 2003. Bernard Trainor er pensjonert general fra US Marine Corps.
Dette er spennende militærhistorie. Forfatterne skildrer i detalj flere av de hardeste slagene amerikanerne måtte sloss på vei til Bagdad. Og de beskriver hvordan dårlig planlegging og for få soldater førte til gjentatte tabber. De slakter også det dårlig forberedte forsøket på å etablere en siviladministrasjon rett etter at regimet i Bagdad falt.

Islamsk Hellig Krig vil ha fred!

(Tel Aviv)    Idag, 13. juni, arrangerte palestinere på Gazastripen en demonstrasjon for fred. Paradoksalt nok er gruppen islamsk hellig krig blandt dem som krever at kampene mellom Hamas og Fatah stanser. Markeringen ble dessverre totalt ignorert av de militante gruppene, som fortsatte kampene rett foran de fredssøkende palestinerne.

Helt siden Hamas vant valget for snart halvannet år siden, har det vært jevnlige sammenstøt mellom rivaliserende palestinske militante grupper. De siste par dagen har volden nådd nye høyder med rundt femti drepte. Det fortelles om fanger som henrettes med nakkeskudd i Gazas gater. Én ble kastet ut fra en femten etasjer høy bygning, og rett i døden. Det er krig mellom parter som er vant til en svært høyt voldsnivå.

Sivilbefolkningen lider mest. Jeg har snakket med palestinske kolleger i Gaza som forteller meg at folk sitter som fanger i husene sine. De tør ikke gå ut fordi det er så mye skyting i gatene. Boligstrøk, byer og flyktningeleire er rene kampsoner. Folk kan ikke gå trygt ut for å skaffe seg mat og vann. Det er livsfarlig å bevege seg utendørs. Fødende kvinner kommer ikke til sykehus fordi ingen tør kjøre dem. Butikker og skoler er stengt. Gaza er iferd med å kollapse.

De er vant til å lide, og de er vant til krig. De kommer seg vel gjennom dette på en eller annen måte, men en borgerkrig kan ødelegge alle muligheter for palestinerne til å bygge en egen, selvstendig stat i de palestinske områdene. Egypt har lenge forsøkt å mekle mellom Hamas og Fatah. En av årsakene til kampene ligger i en maktkamp mellom de to stridende gruppene. Ikke alle Fatahs tilhengere finner seg i Hamas' demokratiske valgseier. En annen årsak er den generelle frustrasjonen over elendige levekår på Gazastripen. En frustrasjon sterkt forsterket av at Israel og flere vestlige land har valgt å holde tilbake skatte- og bistandspenger til palestinerne. Igjen fordi Hamas vant valget. USA og EU har Hamas på sin liste over terrororganisasjoner.

For utenlandske journalister er det nærmest umulig å jobbe på Gazastripen pga sikkerhetssituasjonen. Det betyr færre reportasjer, og dårligere dekning av konflikten. Det er synd for lesere og seere, men først og fremst for palestinerne.

-Okkupasjonen var en tabbe

(Jerusalem)   Femte juni 1967 ga kaptein Rafi Benvenisti soldatene sine ordre om å angripe en jordansk posisjon i Øst-Jerusalem. De angrep med granater og håndvåpen. Mange jordanske soldater ble drept i angrepet i bydelen som idag heter Abu Tor. Benvenisti mistet én mann. Fem ble skadd.

Rafi BenvenistiRafi Benvenisti på taket av villaen han bor i, i den israelske delen av Jerusalem. Herfra har han utsikt til de arabiske og okkuperte delene av byen. I bakgrunnen skimtes den gullbelagte kuppelen på Klippemoskeen. (Foto: Fredrik)




Den tretti år gamle kompanisjefen ledet sine menn videre inn i det som da var Jordan, på vestbredden av Jordan-elven. Kompaniet var den første israelske enheten som inntok Betlehem. Det kirkelige overhodet i Fødselskirken ba de israelske soldatene om å spare byens befolkning. Betlehem var falt. Krigen varte bare i seks dager, men okkupasjonen pågår fortsatt - førti år senere.

Benvenisti er overbevist om at det var riktig av Israel å angripe, for å redde den jødiske statens eksistens.
-Det var en seier over styrker som var bygd opp for å ødelegge Israel. Det var slik vi så det.
Men han mener det var en tabbe ikke å gi fra seg Vestbredden og Gaza etter at krigen var over.
-Når du seirer, og tar land, får du også kontroll og ansvar over et folk, sier Benvenisti.
-Problemet er at du må gi dette folket et håp. Du må gi de det de vil ha, og de vil ha sin egen stat. Når du okkuperer området som er basis for denne staten, må du møte dem med kompromisser. Lederne våre må forstå at en to-stats-løsning er det riktige. Resultatet av krigen så i starten ut til å være bra for oss. Men ganske snart gikk det opp for oss til hvilken pris vi okkuperte de palestinske landområdene. Vi betaler fortsatt for dette idag - og vi betaler dyrt.

-Hva skulle Israel gjort annerledes? spør jeg.
-Jeg tror at hvis Israel hadde forsøkt mer aktivt å komme fram til en fredsløsning med palestinerne, og hvis de arabiske landene ikke hadde tvunget palestinerne til ikke å annerkjenne Israel, så kunne mye vært annerledes idag, svarer han.
Disse ordene kommer fra en av dem som okkuperte landområdene palestinerne gjør krav på.

Benvenisti tror han har mange israelere med seg når han sier at Israel må trekke seg helt ut fra Vestbredden og Gaza, og la palestinerne opprette sin egen selvstendige stat.
Selv øst-Jerusalem er Benvenisti villig til å gi slipp på.
-Vi vil aldri gi opp retten til å besøke Klagemuren, men det må kommes fram til kompromisser mellom de tre religionene [jødedommen, kristendommen og islam], slik at alle får adgang til de hellige stedene.

Jerusalem: Klagemuren og Al Aksa moskeen
Jødenes helligste plass, Klagemuren, ligger i den israelsk-okkuperte Gamlebyen i Jerusalem.
Oppe til høyre er kuppelen på Al Aksa moskeen. (Foto: Fredrik)

Rafi Benvenisti ble pensjonert fra det israelske forsvaret (IDF) som oberstløytnant, etter å ha kjempet i fem kriger (Suez i '56, de israelsk-arabiske krigene i '67 og '73, Libanon-krigene i '78 og '82). Han er en av mange som har satt livet på spill for Israel. Men han mener at politikerne har sviktet, og at mer kunne vært gjort for komme fram til en varig fredsavtale med palestinerne.

En varm hilsen fra en fredelig sandstrand

(Frishman Beach - Tel Aviv)   Tidlig juni i Tel Aviv. Den deiligste tiden av året her. Jeg har rigget meg til på en av strendene i byen. Her helt innerst i Middelhavet er vannet godt og varmt også tidlig på sommeren. Jeg har allerede vært ute i vannet en tur. Hoppet inn i de frådende bølgene. Svømt under vann mens pusten sakte siver ut av meg, så opp til overflaten igjen. Lekt i sjøen som en unge.

For 12 shekel (ca 17,-NOK) har jeg leid meg en seng ved vannkanten. En servitør kommer med biter av kald vannmelon, cappucino og milk shake. Livet er ganske deilig i blandt. Jeg pusser olje og krem vekk fra solbrillene og fisker en bok om krigen i Irak opp av sekken. Når jeg blir lei lav å lese, legger jeg meg på maven, plugger MP3-spilleren i ørene, så lukker jeg øynene og forsvinner til en annen verden, mens en forsiktig bris fra havet sørger for at det ikke blir for hett.

På sengene til venstre for meg ligger tre nydelige israelske jenter i 20-års-alderen og soler seg. Til høyre, skjermet av to parasoller, sitter et russisk-talende ektepar og spiser medbrakt niste. De drikker øl fra flasker, bryter biter av brødet som de dypper i Hummus. De har med seg nedsyltede agurker og rødbeter, og masse frukt. Etter en stund sovner han. Snorkingen når meg såvidt gjennom suset fra bølgene. Litt lenger vekk sitter to unge gutter. De røyker vannpipe og plystrer etter bikinikledde jenter som går langs stranden. En og annen jogger farer forbi. De løper der sanden er hardest, helt nede ved vannkanten. Noen av joggerne har en hund pesende på slep. Småbarnsforeldre går ut i det brusende vannet med unger som hyler av begeistring når vannet slår mot dem.

Fra tid til annen brytes stillheten av badevakten som kommer med sine skingrende advarsler til de som svømmer for langt ut. Når folk ikke respekterer det røde flagget hans, slår han mikrofonen på, og roper vekselvis hebraiske, russiske og engelske gloser til de badende langt der ute - gjennom en rekke høytalere montert på taket av vakttårnet.
Tel Aviv Beach
Hadde det ikke vært for det israelske flagget som vaier ved siden av det røde, kunne du tatt tårnet for å være på en strand i California - og tenkt at Pamela Andersson hvert øyeblikk ville komme løpende ned fra tårnet med flagrende hår og rød bikini for å redde en heldig stakkar. Det tenker iallefall jeg. (Foto: Fredrik)

I femten år har jeg hatt gleden av å bruke Tel Avivs strender. Det er ikke så mange badende her som det pleide å være. Konflikter og kriger skremmer vekk turister og besøkende. Etter fjorårets krig med Hisbollah er det ventet en dramatisk nedgang i år. De stadige væpnede sammenstøtene med palestinerne skremmer enda flere vekk. Folk finner andre, fredeligere reisemål.

Jeg stikker føttene ned i den varme sanden. Det er godt. To Cobra angrepshelikoptere med raketter festet til sidene flyr sørover - kanskje på vei til Gaza? Med jevne mellomrom flyr overvåkingsfly lavt langs stranden - disse flyene følger hele kyststripen for å forhindre uønskede inntrengere i å komme sjøveien. Bomber har blitt plantet på badestrendene før. Det er skyfritt og tjuefem grader i skyggen. Det russisktalende ekteparet hopper opp og ned ute i bølgene, iført hver sin glorete badehette. De tre jentene tar på seg uniformene sine, henger rifler og maskinpistoler over skuldrene, og går opp fra stranden. Kanskje de har en krig de må krige? To angrepshelikoptere av typen Apache kommer flyvende sørfra - uten raketter. Kanskje de kommer fra Gaza?

Det er deilig å ligge sånn på stranda en fridag, og kjenne sola varme.

6 dager med krig, 40 år med konflikt og okkupasjon

(Tel Aviv)   Om kvelden 4. juni 1967 ga Israels daværende statsminister, Levi Eshkol, sitt go! til krig. Neste morgen angrep Israel nabolandene Egypt, Jordan og Syria. Det ble et knusende nederlag for Israels arabiske naboer, og en militær seier for Israel. En seier som omtales som en av militærhistoriens mest briljante.

Eskhols generaler gjennomførte et forkjøpsangrep. De mente et arabisk angrep var nært forestående. Egypts mektige og svært populære president, Gamal Abdel Nasser, hadde i lengre tid servert retorikk som gikk i retning av rene krigserklæringer. I mai 1967 beordret han at Tiran-stredet skulle stenges for all skipstrafikk til og fra den israelske havnebyen Eilat i sør. Arabiske styrker ble forsterket opp mot grensene til Israel. Nasser og Jordans Kong Hussein inngikk en forsvarspakt. Flere arabiske land, blandt dem Irak, sendte forsterkninger til Jordan og Egypt. Nasser beordret den internasjonale FN-styrken vekk fra Gaza. Alt tydet på at en krig var nært forestående. Israelerne bestemte seg for å slå til først.

Det tok bare seks dager. Rundt 20 000 soldater ble drept, under 1000 av disse var israelske. Israel tok kontroll over Golan (Syria), Vestbredden (Jordan), Sinai og Gaza (Egypt). Landområdene tilsvarer tre ganger Israels opprinnelige størrelse. (Egypt og Jordan sa senere fra seg kravet om å få tilbakeført henholdsvis Gaza og Vestbredden, og erklærte dette som palestinske områder)

Israel vant en militær seier, men de ble sittende med et problem. Et stort problem. Mens israelerne kaller krigen for seks-dagers-krigen, vil  palestinere hevde at den fortsatt pågår. Flere hundre tusen palestinere flyktet fra Vestbredden og Gaza. De aller fleste av disse er fremdeles på flukt - 40 år senere. Palestinerne som ble igjen har opp gjennom årene gjort det umulig for Israel å annektere områdene. Iallefall hvis Israel ønsker å være en demokratisk, jødisk stat uten å tvinge den arabiske befolkningen vekk.

Israel har kjempet åtte kriger siden som alle er direkte knyttet til '67-krigen. De kjemper fortsatt en blodig krig med palestinske grupper. De okkuperer fortsatt landområder til en svært høy pris - økonomisk, menneskelig og ikke minst moralsk. Det er en komplisert okkupasjon. 40 år etter de seks dagene i juni 1967, ser konflikten langt fra ut til å nærme seg en slutt.

FGR og Sheik Yassin 2003





Hamas-leder Sheik Ahmed Yassin i samtale med undertegnede i September 2003, et par dager etter at et israelsk F16-fly angrep sheiken. Han overlevde, men ble likvidert i mars året etter. Yassin er en av mange som lovet at Israel ikke vil få fred før de forlater de palestinske områdene de okkuperte i 1967 og annerkjenner en palestinsk stat. Hamas vil trolig ikke endre disse kravene, og vil kanskje fortsette krigen mot Israel i mange år til.
(Foto: Aage Aune)




Palestinernes ledende politiske parti, Hamas, vant det palestinske valget ifjor, blant annet fordi de har lovet aldri å stanse kampen for å få tilbake de palestinske landområdene Israel ulovlig okkuperte i 1967. I et intervju med TV2 i 2003, gikk daværende åndelig leder for Hamas langt i å innrømme at gruppen nok ville annerkjenne Israel (innenfor statens opprinnelige 48-grenser), hvis Israel ga opp okkupasjonen av de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza, og annerkjente Palestina som en selvstendig stat. Men:
-Fortsetter de okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, vil vi fortsette å kjempe med alle midler, lovet sheik Ahmed Yassin.
Yassin ble senere likvidert av israelerne, men det drepte ikke den palestinske kamplysten.

Israels statsminister hadde trolig ikke noe valg i 1967. Mye tyder på at om landets arabiske naboer hadde angrepet og seiret, ville det vært slutten for den unge jødiske nasjonen. Israel vant det militære slaget i juni 1967, men så langt har ingen gått seirende ut av den 40 år lange blodige konflikten som fulgte. Den pågår fortsatt.

NB! Uttrykket seks-dagers-krigen var et israelsk uttrykk, som ble adoptert av det som den gang var Israels nære venner (som Norge). Det vanlige idag er å omtale krigen som den israelsk-arabiske krigen i 1967, eller krigen som israelerne kaller 6-dagers-krigen.

Sderot - rakettenes by

(Sderot, Israel)

-En rakett traff venninnen min sitt hus. Nesten hele huset ble blåst vekk. Det er ikke særlig gøy å være her, så vi bør komme oss vekk fra byen. Sderot er rakettenes by!

Disse ordene tilhører en sju år gammel israelsk jente. Jeg traff Oren Buganim på en skole i den hardt prøvede byen Sderot denne uka. Hun er blant den tredelen av byens tjue tusen innbyggere som ikke har flyktet vekk - enda.

De siste par ukene har nesten 300 palestinske raketter slått ned i og utenfor byen, som ligger bare noen få kilometer fra Gazastripen. Det hører selvfølgelig med at de israelske gjengjeldelsesaksjonene er langt kraftigere kost, og langt dødeligere, men dette handler altså om Sderot. Innbyggerne der vil ikke ha krigen så tett inn på seg. Derfor reiser de fleste vekk.

Rakett/beskjært/Sderot/2007
Denne raketten dundret ned i Sderot da
TV2 besøkte byen denne uka.
(Foto: Fredrik)




De som blir igjen, forsøker å minske farene. Barneskolen Oren går på, har fått en forsterket vegg av stål, betong og skuddsikkert glass på fasaden som vender mot Gaza. Taket er forsterket på lignende måte. Undervisningen nå om dagen foregår utelukkende i skolens bomberom. Lek ute er uaktuelt. Det er ALLTID sivilbefolkningen som er denne krigens virkelige ofre. Og det er verst når det går ut over barna. Enten de heter Muhammed eller Schlomo.

-Kanskje de vil føle det samme som oss hvis vi skyter tilbake, forklarer Oren. Kanskje de da forstår.
Hun og broren Jonatan på ti, blir hentet etter skoletid av bestefaren, Haim Dadon.
-Det har blitt umulig å bo her. Vi løper for å få barnebarna hjem i sikkerhet etter skolen. Hjemme har vi  bomberom, sier bestefar.
Tenk det! Hvordan tror du det er å leve i et samfunn hvor barna skysses hjem i skuddsikre busser. I full fart fra skolens bomberom til bomberommet hjemme?
Dette er ikke jødiske bosettere på de ulovlig okkuperte landområdene på Vestbredden. Dette er israelske borgere i Israel, innenfor de internasjonalt annerkjente grensene fra statens opprettelse i 1948.
Verken israelske eller palestinske barn er trygge i sine hjem.

-Jeg beklager virkelig at så mange reiser, men jeg forstår foreldrenes bekymring for barna.
Hanah Moyal er rektor på skolen der Oren og Jonatan er elever. Hun forteller at elevene snakker om at de er redde.
-Om natten sover de dårlig, og våkner ofte opp. De er redde for å være alene hjemme.

1.klasse/Sderot/Israel/2007 
En førsteklassing lærer matte i bomberommet (Foto: Fredrik)

-Det er ikke bare jeg som er redd altså,  forteller Orens storebror Jonatan. Alle er redde. Jeg er redd, og vennene mine er redde. Det er skremmende. Det er vanskelig å være her, fortsetter han.
-De som skyter raketter tenker ikke på hva de gjør mot oss. De er fæle mennesker. De er som ville dyr.
-Ikke si dyr om dem, avbryter bestefaren.
-Jo men de er dyr, insisterer ti-åringen. De skyter raketter på oss!

Raketter/Sderot/Israel/207    Raketter/Sderot/Israel/2007
Over 1000 palestinske raketter ligger i bakgården på politistasjonen i Sderot (Foto:Fredrik)


I bakgården på politistasjonen i Sderot ligger over ett tusen palestinske raketter lagret. Raketter som har truffet Sderot og området rundt. Det bor tjue tusen mennesker i denne byen. Det er politiets bombeenhet som får ansvaret med å rydde opp. Haim Boublia er politisjef og har ansvaret for at alt går skikkelig for seg når en rakett har slått ned i området. Ansvaret for at rakettene ikke skal ramme,  tilligger det israelske forsvaret.
-Mange reiser vekk nå, sier han. Byen er ganske tom. Mange butikker er stengt. Forsvaret hjelper til med å evakuere vekk innbyggere til hoteller andre steder i landet.
-Bare de skolene som har trygge undervisningsrom, får drive undervisning, sier politisjefen.

5. klasse/Sderot/Israel/2007






En femteklasse i et sikkert klasserom. Vinduet er
beskyttet med en tykk stålplate på utsiden.
(Foto: Fredrik)




Sju år gamle Oren forteller at det hun er aller mest redd for er at noen i familien skal bli drept eller skadet.
-De som skyter raketter, må vite at det ikke er veldig bra for oss, sier Oren. Ikke bra i det hele tatt. Jeg skjønner ikke hva de føler i hjertene sine.

Bok om Watergate og journalistikk

Bob Woodward: The secret man


Bob Woodward: The Secret Man. The Story of Watergate's Deep Throat, Simon & Schuster, New York 2005. Engelsk, 249 sider.

Dette er en bok om kildebeskyttelse. Om hvordan to journalister og to redaktører i Washington Post beskyttet en kilde i 30 år. En kilde som ga Post bakgrunnsinformasjon til reportasjer som til slutt felte en amerikansk president. I tre tiår forsøkte journalister, byråkrater og politikere å finne kilden. Den handler også om hvordan journalistene ikke ga opp, og heller ikke alltid gjorde som redaktørene krevde fordi journalistikken ble satt foran alt annet. Boken har også etterord av Woodwards makker under jobbingen med Watergate-reportasjene, Carl Bernstein.

Mark Felt var nestkommanderende i det føderale politiet FBI da han fra tid til annen hadde nattlige møter med Woodward i et garasjeanlegg i Virginia, for å styre journalisten mot de rette sporene. Felts motiv var kanskje noe så edelt som å stanse politisk korrupsjon - noe RIchard Nixon i ettertid for mange har blitt et bilde på.

Alle som med interesse har lest de to journalistenes bok om jobbinga med Watergate, All the President's Men, eller sett filmen Alle presidentens menn med Robert Redford og Dustin Hoffman som hhv Woodward og Bernstein, har lurt på hvem verdens mest kjente kilde Deep Throat var. Her er svaret.

Bok om Russland (og om ytringsfrihet)

Anna Politkovskaja: Putins Russland



Anna Politkovskaja: Putins Russland, Cappelen 2005 (Originaltittel: Putin's Russia, Harvill Press, London, 2004) 352 sider.

I denne boka tegner Politkovskaja et bilde av et gjennomkorrupt Russland. Et land hvor korrupsjonen strekker seg helt fra den enkelte bodhandler på markedet til toppen av det politiske systemet. Hun gir president Vladimir Putin skylda for at korrupsjonen får lov å fortsette. Boka beskriver korrupsjon i Forsvaret, ved domstolene, hos gateselgere og forretningsfolk.

Med denne boka skaffet Politkovskaja seg utvilsomt svært mange, mektige og farlige fiender. Trolig var det derfor hun ble myrdet utenfor sin egen leilighet i Moskva høsten 2006. Drapet skjedde på Putins bursdag, 7. oktober. Kanskje var drapet en hilsen til presidenten Politkovskaja kritiserte? En bok som ikke bare handler om korrupsjon, men om en modig journalists vilje til å trosse farer og advarsler, og til å følge sitt kall.

Om å være fotgjenger i midtøsten

(Beirut/Amman) Jeg har jobbet noen år i midtøsten. Noen ganger har jeg blitt sendt på forholdsvis farlige oppdrag. Men noe av det farligste jeg utsetter meg for, er trafikken i de arabiske storbyene. Dette skal handle om hvorfor det å gå seg en tur i Beirut eller Amman, ikke er særlig fornøyelig.

Arabiske land er preget av en lite sjarmerende macho-kultur. Og i alle land jeg har besøkt, der mannen dyrker sine agressive og tøffe sider, preger det trafikkbildet betydelig. Enten det er Cuba, Mexico, Libanon, Irak, Jordan eller Israel.

195117-21 
Eksempel på potensiell farlig trafikk i Beirut. (foto: Fredrik)

Dette skal altså handle om arabisk trafikk-kultur. Det er den sterkestes rett som gjelder. Darwin ruler! Mannlige sjåfører kjører med dødsforakt og uten særlig hensyn til medtrafikkanter - iallefall ikke de minste og mykeste - altså fotgjengerne. Lyskryss i for eksempel Beirut oppfattes av mange som veiledende installasjoner - knapt nok det. Bilbeltet blir sett på som en bortkastet innredning (i motsetning til hornet, som brukes flittig). Som mange sjåfører har sagt til meg når jeg kaver med å rulle ut et belte som sitter dønn fast:
-Hvis Allah vil at du skal dø, så dør du.
Jaha ja! Det har altså ingen hensikt. Forsøk på å forklare den sviktende logikken i at bilbeltet er unødvendig, faller stort sett for døve ører. Forsøk på å be sjåfører om å dempe litt på farten, ender stort sett med furting fordi jeg ikke stoler på kombinasjonen av vedkommendes  kjøreegenskaper og Allahs plan for når turen går til Paradiset.

Det å gå en tur i Beiruts trafikkerte gater, er et sant mareritt. Biler står parkert støtfanger mot støtfanger på gatehjeørnene. Derfor må ofte veibanen, og ikke fortauet brukes. Så og si ingen stopper for deg. Som fotgjenger må du følge godt med, kalkulere fart og avstand, og ta noen halsbrekkende sjanser. Klarer du deg levende over en trafikkert gate, må du i tillegg regne med en real dose kjeft fra bilister som helt åpenbart ikke synes folk har noe ute i veien å gjøre.

195117-22




En kvinne og et barn forsøker å krysse en gate i Beirut.
De klarte det etter en stund, og det gikk helt fint. Kanskje
holdt noen en beskyttende hånd over dem? (foto:Fredrik)



Ifølge libanesisk politi er det ca 5000 trafikkulykker i Libanon i året. 2/3 av disse skjer i Beirut, og 2/3 involverer fotgjengere. Folk som meies ned av billister som mener de har større rett til å leve enn idioter som bruker beina istedet for å kjøre bil.  Jeg vet ikke noe om libanesiske kvinners evner når det gjelder lukeparkering, men jeg vet at i 95,8% av trafikkulykkene er det en mannlig sjåfør som har skylda (igjen ifølge libanesisk politi). 

Det er altså kke så lurt å gå seg en tur i trafikkerte byer som Beirut og Amman, iallefall ikke hvis du har livet kjært, og gjerne vil bistå Allah med planlegging. (Når det gjelder byer som Bagdad, er det et annet viktig moment som spiller inn, og gjør at jeg vil fraråde enhver form for spasertur på det aller sterkeste).

195117-23 
Det er alt for mange gule taxier i Amman. Iallefall når du ikke trenger dem.  (foto: Fredrik)

Men gjør du likevel det - altså trosser farene og reker gatelangs - er det en annen ting du skal være obs på. I Norge må vi ofte vente lenge på en taxi. I Beirut, og iallefall i Amman, er det tilsynelatende alt for mange av dem. Og ser taxisjåførene en fotgjenger, ser de i prinsippet en tapt kunde. Derfor gjør de det de kan for å få oppmerksomhet. En vanlig fremgangsmåte er å starte med et forsiktig, vennlig tut. Hvis du forsøker å ignorere dette, eller forsøker å vinke sjåføren videre, ender det ofte med mer agressiv bruk av hornet. Nytt forsøk på å ignorere eller med hånden forsøke å signalisere at du ikke er interessert i en drosjetur, vil ofte føre til at sjåføren kjører helt opp til deg og spør deg hvor du skal. Hvis du sier at du er ute og går, ser han sannsynligvis bare rart på deg og kjører videre. Det slitsomme med dette i en by overfyllt av taxier, som Amman, er at du må forholde deg til nye forsøk på å bli praiet som passasjer hvert 20. sekund. Det blir fort irriterende. Da er det bedre å hoppe inn i den første taxien!

Ekko fra borgerkrigen

(Beirut) Mandag kveld, etter jobb, gikk jeg ut for å få meg en matbit. Jeg hadde vært direkte inne i TV2s hovedsending som går ti om kvelden, libanesisk tid, så det var ganske sent. Men, i Beirut pleier restaurant-livet å vare en stund utover kvelden. Mandag var det uvanlig stille. Noe som nok skyldtes bilbomben som gikk av ved et kjøpesenter i byen kvelden i forveien. En person ble drept og ti skadd av den kraftige eksplosjonen.

Jeg hadde bestilt bord på en av mine favoritter i den libanesiske hovedstaden, Le Relais De L'Entrecôte. Restauranten ligger i bydelen Verdun like ved Hamra i den sunni-muslimske delen av vest-Beirut. Et strøk med mange kontorbygninger og store, prangende og svært dyre boliger. Maten var akkurat kommet på bordet da et svært kraftig smell fikk vindusglassene til å riste. Alle i restauranten stoppet opp noen få sekunder. Og alle så ut til å forstå hva som hadde skjedd.
-Det var en bombe. Den var ikke langt unna, sa kelneren til meg. Samtidig som han betrygget meg om at det ikke var noen grunn til å engste seg.
-Jeg er journalist. La meg betale, så jeg kan komme meg ut og sjekke hva som har skjedd, forklarte jeg.

Idet jeg kom meg ut av restauranten nærmest eksploderte Beirut i sirener. Fra alle kanter kom ambulanser og politibiler kjørende. Folk løp nedover gaten. Jeg kastet meg inn i en ventende bil, og sjåføren ga gass mot åstedet for alles oppmerksomhet - noen kvartaler unna. Det brant i en bygning og flere biler. Folk løp forvirret rundt med blod rennende fra hode og armer. En lå utstrakt på bakken, mens ambulansepersonell tok seg av ham. Brannbiler kom hvinende til. Vannkanoner ble rettet mot flammene. Etter få minutter var det bare hvesende røyk som steg opp fra bilvrakene.

Nok en bombe i Beirut. 11 mennesker ble skadd i Verdun. Onsdag smalt det igjen - et annet sted i byen. Gruppen som sloss mot regjeringshæren i flyktningeleiren nord i landet, Fatah al Islam, tok på seg skylden for de to første bombene. For libaneserne er de tilsynelatende tilfeldig plasserte bilbombene, som ekko fra borgerkrigens dager. Under den libanesiske borgerkrigen (1975-1990), gikk det til tider av bomber daglig. Befolkningen ble terrorisert vekk fra byens gater. Ingen visste hvor neste bombe smalt, eller hvilken parkert bil som var fyllt med sprengstoff og en tikkende utløser.

Siden landets tidligere statsminister, milliardæren Rafik Hariri, ble drept av en kraftig eksplosjon 14. februar 2005, har Libanon vært inne i en svært alvorlig politisk krise. Det har vært rundt tjue bombeattentater mot fremtredende politikere og journalister. Det er noen som ønsker å destabilisere dette skjøre demokratiet. Mange libanesere peker i retning Syria når skyld skal fordeles.

FN vil opprette et tribunal for å granske attentatet mot Hariri. Hvis det viser seg at syrisk etterretning står bak, kan det få dramatiske konsekvenser for forholdet mellom de to landene. Og de internasjonale reaksjonene kan bli kostbar affære for Libanons store nabo.

Libanesere jeg snakker med, bedyrer at de vil ha fred. De er lei av vold. De har kjent smaken av fred, og vil selvfølgelig leve uten frykt for nye kriger.

Det går alltid ut over palestinerne

(Tripoli - Libanon)
-Hvorfor skal det alltid gå ut over oss? roper en kvinne til meg.
Onsdag var jeg inne i flyktningeleiren Nahr al Bared utenfor den nord-libanesiske havnebyen Tripoli. Kvinnen kommer løpende da hun ser hjelpearbeidere og journalister. Hun vil vite hva palestinerne har gjort galt siden det alltid er de som straffes.

Fra søndag til onsdag raste kamper i leiren. Mange sivile ble drept. Enda flere skadet. Denne krigen kjempes mellom den islamistiske organisasjonen Fatah al Islam og den libanesiske hæren. Men det er den palestinske sivilbefolkningen som lider mest, og ofte tar de største tapene. Enten det er snakk om kamper i Libanon eller i de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza (det gjelder både interne oppgjør og kamper med Israel).

Den palestinske kvinnen i Nahr al Bared er ikke alene om å mene at det er palestinerne som alltid får gjennomgå. Jeg hører det ofte. Under krigen mellom den libanesiske Hisbollah-geriljaen og Israel ifjor sommer, var det palestinerne i flyktningeleirene i Sør-Libanon som hadde dårligst mulighet til å komme seg vekk fra kamphandlingene. De er allerede flyktninger. Hvor i all verden skal de dra?


195117-20
Et lite knippe av verdenspressen samlet på et tak i utkanten av flyktningeleiren Nahr al Bared, tirsdag. Herfra hadde vi utsikt til leiren som akkurat da kom under nok et angrep fra den libanesiske hæren. Leiren ble angrepet med bombekastergranater og kraftig maskingeværild. Bøyd over kameraet midt på bildet er TV2s fotograf, Vladimir Popov. (Foto: Fredrik)

I Libanon er det, ifølge FN-organisasjonen UNRWA, 400 000 palestinske flyktninger. Halvparten av disse bor i flyktningeleire. De fleste er såkalte 48-flyktninger. Det vil si at de fleste er eterkommere etter palestinerne som flyktet under den første arabisk-israelske krigen. For de fleste er Palestina bare en drøm om en bedre liv. Men en drøm som kanskje aldri oppfylles. I generasjoner har de levd som flyktninger i Libanon. De integreres ikke i samfunnet. De bor under svært kummerlige forhold. De har dårlig tilgang til medisinsk hjelp og utdanning. De lever som sisterangs borgere i lukkede leire.

Det er flere grunner til at Libanon ikke vil tilby palestinerne borgerrettigheter på linje med libanesere - til tross for at de har levd her i generasjoner. Det ville totalt forryke maktbalansen i et svært skjørt demokrati hvor man forsøker å balansere forskjellige religiøse grupper opp mot hverandre. Og, ikke minst, ville det være en innrømmelse overfor Israel. Det ville være å akseptere staten Israels rett til ikke å la flyktningene vende tilbake. Av samme grunn ville mange palestinske flyktninger nektet å ta imot et tilbud om statsborgerskap. Det ville være å gi slipp på drømmen om en dag å vende hjem til landsbyer og byer i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.

195117-21






Ahmeds liv ble reddet fordi noen risikerte livet ved å
evakuere åtteåringen vekk fra kampene i leiren.
(Foto: Fredrik)



AHMED

Noen av de skadde i Nahr al Bared ble fraktet ut av leiren, også mens kampene raste som hardest. På et sykehus i en annen flyktningeleir, Baddawi, treffer jeg en åtte år gammel gutt. Ahmed Shursharah og resten av familien rømte ut av hjemmet da den libanesiske hærens granater kom stadig nærmere.

-Vi gikk ut av huset og løp av gårde, forteller han. Så traff bombene oss.
Ahmed ble hardest skadd. En granatsplint trengte seg inn i brystet på gutten. Ribbeina stanset splinten før den nådde hjertet, men den venstre lungen punkterte.
-Hvem skjøt bombene? spør jeg.                                                             
-Regjeringshæren, svarer Ahmed.                                                          
-Gjør det vondt?                                                                                           
-Nei, svarer han tøft.
-Gjorde det vondt da de traff?
-Ja.

Ahmed er alene på sykehuset. Guttens to brødre og foreldrene ble igjen i Nahr al Bared. Risikoen for å bli drept under evakueringen mens kampene raste var for stor. Hvis Ahmeds liv skulle reddes, måtte han ut. De andre hadde bare mindre skader. Foreldrene måtte velge om en av dem skulle sette livet på spill for åtteåringen, eller om de skulle prioritere de andre barna.
-De er alle sammen i leiren, hos min tante, forklarer Ahmed.

Ahmeds skader er ikke livstruende. Hvis han ikke får infeksjoner klarer han seg bra, tror legene.

Har det klikka for Drillo?

image19  Egil Drillo Olsen i Amman 20. mai. Geografigeniet vurderer faktisk å si ja til jobben som trener for det irakiske landslaget. Si meg, er ikke mannen riktig vel bevart? (foto: Fredrik)


(Amman)

-Hvor stort er Irak?, spør fotballtreneren.
-Hæ? svarer jeg.
-Vet du hvor stort Irak er?
-Eeh.... Nei.
-438 000 kvadratkilometer.

Ja det burde jeg visst. Jeg har jobbet i og med Irak i mange år. Det er et stort og farlig land, det vet jeg. Men akkurat hvor stort har jeg i grunn ikke tenkt så mye på.  Mannen som rager over de fleste når det gjelder geografikunnskaper har slått knockout. Samtalen penses inn på Libanon.
-Det er et lite land. Vet du hvor stort det er? spør Drillo.
-Vent..... Eehh 52 000 kvadratkilometer? prøver jeg
-Nei nå er du nærmere Bosnia, kommer det kontant fra geografinerden. Libanon er mye mindre.

Ja det er mye mindre Drillo. Faktisk ganske nøyaktig 10 500 kvadratkilometer, ifølge wikipedia. Det skal jeg forsøke å huske.

Men det er vel neppe interessen for geografi alene som er iferd med å lokke mannen som fikk halve Norge til å danse samba, til Irak. Til det som vel må være verdens farligste land. Det har blitt meg fortalt (gjentatte ganger av folk som hevder at de er glad i meg) at ingen ved sine fulle fem reiser frivillig til Irak. Likevel har altså Drillo denne helgen hatt seriøse samtaler med det irakiske fotballforbundet. De vil ha nordmannen til Bagdad. De vil ha Drillo som landslagtrener. Og Drillo tror han kan nå langt med laget.
-Målet er VM i 2010, sier han.
Drillo i Irak. Se det for deg! På sidelinja med pæler og skuddsikker vest.

De ble ikke enige i denne omgang. Irakerne tilbød ikke god nok lønn, de ville at han skulle begynne omtrent umiddelbart for å hjelpe dem gjennom to viktige cup'er i juni og juli, og de ville at han skulle bosette seg i Irak.
-Jeg får ikke akkurat noe backing hjemmefra, sier Drillo.
Nei, det er rart med det!
Likevel ser han ikke bort fra at det kan bli nye samtaler når irakerne eventuelt gjør som varslet, og kontakter ham i august. Da passer det litt bedre.

Kanskje takker han da ja til et tilbud.
-Ja det er mulig, bekrefter han.
Da kan han altså komme i den situasjonen at han er trener for et lag som spiller for tomme tribuner, fordi en fullsatt fotballstadion kan bli et litt vel fristende terrormål for grupper som lever av å gjøre livet surt for irakerne.

-Det er gode spellere, de er bare litt dårlig organisert.
Slik beskriver han laget. Og organiseringen vil irakerne at han skal ta seg av.
-Hvis vi strammer dem opp kan de komme veldig langt, sier han.

Saddams mest ondskapsfulle sønn, Uday, skal ha behandlet både fotballspillere og trenere ganske dårlig når de tapte kamper. Det ryktes om barfotspill med metallball og spillere nedgravd i møkkabinger. Men dette er visst en av de (få?) tingene som har blitt bedre under amerikanernes okkupasjon. Likevel ønsker ikke Egil Olsen at amerikanerne skal bli stående i Irak:
-Jeg ser frem til at amerikanerne trekker seg ut, sier han.

Du skal være hjertelig velkommen til Irak Drillo, men husk å holde hodet lavt.

Hva gjør du nå Ehud Olmert?

(Jerusalem)  De siste dagene har raketter igjen haglet over Israel. Som vanlig er det innbyggerne i byen Sderot like ved Gaza-stripen som får Kassem-rakettene fra Hamas over seg. Bilder av israelske skolebarn som løper i dekning mens rakettene dundrer ned i nærheten, har gått verden rundt.

Det er det palestinske regjeringspartiet Hamas' væpnede fløy som står bak rakettangrepene. Målet er trolig å framprovosere så kraftige hevnaksjoner fra Israel at de interne stridighetene mellom Hamas og Fatah stanser, og snus til en felles front mot erkefienden, okkupanten og den jødiske staten Israel.

Israelske myndigheter gjennomskuer selvfølgelig strategien, og oppfatter dette som en felle. Likevel tvinges statsminster Ehud Olmert til å foreta seg noe. Han må gjøre det raskt, og det må være effektivt. 30. april kom en granskingskommisjon med voldsom kritikk av Olmerts elendige håndtering av Libanon-krigen i fjor sommer. Med denne kritikken hengende over seg, må han nå vise at han kan håndtere en krise. De siste dagene har han godkjent en rekke tiltak, som likvidering av militante palestinere og bombing av flere Hamas-bygninger. Men fortsetter Hamas å skyte raketter inn i Israel, må Olmert foreta seg noe større.

Større bombeangrep mot Gaza er umulig uten å sette sivilbefolkningen i stor fare. En bakkeinvasjon kan bli kostbar - både for sivilbefolkningen og for de israelske soldatene. Mindre bakkeoperasjoner vil trolig fortsette i dagene og ukene framover, men disse har begrenset virkning. Det israelerne også kan gjøre, er å godkjenne ytterligere våpenleveranser til den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas' Fatah-styrker. i håp om at Fatah kan sørge for å stanse Hamas-rakettene. Uansett hva som blir gjort - taperne er, som alltid, den palestinske sivilbefolkningen.

Søndag 20. mai samler statsminister Ehud Olmert den israelske regjeringens sikkerhetskabinett til krisemøte. Da blir det trolig lagt en større plan for hvordan Israel skal svare på rakettangrepene.
Mitt profilbilde

Fredrik Græsvik

Fra: Oslo

Født: 1967

Fredrik Græsvik ble født i Oslo 26. mars, 1967. Han har jobbet i TV2s utenriksavdeling siden februar 1994, og var i årene 1998 - 2002 utenrikssjef i TV2. Han har tidligere jobbet i NRK og vært informasjonsoffiser for den norske FN-styrken i Libanon. Græsvik har et spesielt ansvar for TV2s Midtøsten-dekning, og har dekket rundt 20 væpnede konflikter i Asia, Europa og Afrika. Han er utdannet statsviter og journalist fra Northern Illinois University i USA. Græsvik har vunnet flere priser for sine TV-reportasjer.

Mer...

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8
9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             


hits