Fredrik GræsvikSett fra Verden

Denne uka feirer Israels jøder at det er 60 år siden staten ble opprettet. Men det er et jubileum med bismak. For det har vært 60 år med kontinuerlig krigføring.

14. mai klokka 1600, lokal tid i Tel Aviv, erklærte Israels første statsminister, David Ben Gurion, staten Israel for grunnlagt. Ved grålysningen, et halvt døgn seinere, angrep samtlige av nabolandene den unge nasjonen. Med hjelp fra irakiske styrker gikk Libanon, Syria, Jordan og Egypt til angrep på det som skulle være det jødiske folkets tilfluktsted. Israel slo hardt fra seg, og vant krigen. De som tapte mest på nabolandenes koordinerte angrep, var palestinerne. Tre kvart million palestinere flyktet over grensene til nabolandene.

Al Nakba - tragedien - kaller palestinerne dagen som markerer at Israel er 60 år. Flere millioner etterfølgere etter de som flyktet i '48 lever fortsatt som flyktninger - i leire i de israelsk-okkuperte områdene på Vestbredden, på Gazastripen, i Egypt, Syria, Jordan og ikke minst Libanon. Spesielt Libanon og Syria har forhindret at flyktningene integreres i samfunnet. En årsak er at det ville være det samme som å annerkjenne Israels rett til å eksistere - ved at palestinerne oppgir kravet om flyktningenes rett til å returnere. I Libanons tilfelle er det også viktig å vektlegge mulighetene for at en stor palestinsk minoritet vil forryke en alt for skjør maktbalanse mellom religiøse og etniske grupper. Libaneserne har forøvrig dårlig erfaring med sine palestinske flyktninger, fordi palestinske geriljabevegelser som opererte ut fra Libanon, var direkte årsak til to israelske invasjoner av landet.

Både i Israel og i de palestinske områdene er det et stort ønske om å komme fram til en fredsavtale. Men dette er vanskelig. En ting er at Israel må oppgi de okkuperte områdene på Vestbredden - det vil la seg gjøre. Det vil kanskje også la seg gjøre å komme fram til en enighet om deling av Jerusalem. Men hva skal man gjøre med flere millioner flyktninger som ønsker å bosette seg i områdene deres forfedre rømte fra - i det som i dag er i landet Israel?

Mange av flyktningene tok med seg husnøkler da de rømte. Disse blir oppbevart sammen med eiendomsskjøter, og behandles som selve symbolet på en frihet flyktningene håper å oppleve en dag. I Libanon har flyktninger jeg har møtt, stolt vist fram nøkler til familiens hus. Problemet er at de fleste av disse husene enten ikke eksisterer, eller er bebodd av nye huseiere - for det meste israelske jøder. Mange av dem har allerede rukket å bo der i generasjoner. Hva med disse? Skal de fordrives til fordel for hjemvendende palestinere? Jeg har spurt flyktningene om de virkelig tror at de kan vende hjem. De fleste ser ut til å tro det. At de etter en væpnet kamp, som tvinger Israel til kapitulasjon, så skal de reise hjem. Det er vanskelig å tro at dette er annet enn uoppnåelige drømmer.

En løsning kan være å kompensere flyktningene økonomisk. En økonomisk kompensasjon som gir dem mulighet til å bygge seg hjem i de områdene de er i dag. Andre kan kanskje lokkes til å bosette seg i områdene som sannsynligvis vil utgjøre en framtidig palestinsk stat - Vestbredden og Gaza. Begge parter vet at flyktningeproblemet må løses, men de har ikke vist nok vilje til å komme fram til et kompromiss.

Hva mener du?

Skriv gjerne en kommentar - MEN! vær saklig - og ikke ufin.

Igjen skytes det i Beiruts gater. Libaneserne frykter at landet nå kastes ut i en ny, blodig konflikt. I halvannet år har landet vært rammet av en alvorlig politisk konflikt mellom religiøse partier.

Sunnimuslim og statsminister Fuad Siniora har ifølge opposisjonspartiet Hizbollah ikke gitt den shiamuslimske organisasjonen tilgang til den makten Hizbollahleder Hassan Nasrallah mener de fortjener. Da myndighetene tidligere denne uken stengte Hizbollahs telenett i Libanon, kokte det over. Hizbollah-milits reagerte med å sette opp barrikader flere steder i de muslimske bydelene i Beirut. Det har blitt skutt med automatvåpen og granater i sammenstøt mellom Hizbollah og hæren. Maskerte, væpnede Hizbollah-medlemmer har angrepet pro-vestlige medier. Nå kontrollerer gruppa store deler av Vest-Beirut og handelsdistriktet Hamra.

Jeg har snakket med venner og kolleger som bor i Beirut. De forteller at det utover fredagen roet seg noe ned, og at det er håp om at kampene er over og at partene kan sette seg sammen for å forhandle. Men de forteller også hvordan minnene fra borgerkrigen vekkes til live. I årene 1975-1990 ble rundt 150 000 libanesere drept i en av de blodigste borgerkrigene verden har sett i nyere tid. Borgerkrigen førte også med seg en syrisk og israelsk intervensjon og kamper på flere fronter. Hizbollah ble grunnlagt som en organisasjon med det mål å jage israelske okkupasjonssoldater ut av Sør-Libanon.

Arabiske ledere vil nå samles til et krisemøte for å diskutere konflikten. De frykter at konflikten mellom anti-vestlige og pro-vestlige grupper vil spre seg til andre land i regionen. Iran sitter med en viktig nøkkel for å dempe urolighetene. Hizbollah er totalt avhengig av iransk støtte, både når det gjelder tilgang til finanser og våpen. Også Syria er et viktig nøkkelland for Hizbollah, og har innflytelse over organisasjonen.

Det viktigste er at statsministeren og Hizbollahlederen kommer i dialog, og klarer å løse den politiske konflikten. Kampene er ikke så alvorlige at de defineres som borgerkrig ennå, men dette kan utvikle seg i feil retning.

Jeg har bodd og arbeidet i Libanon. Gjennom 16 år har jeg avlagt det svært vakre landet en rekke besøk. Det har vært fantastisk å se hvordan libaneserne har klart å reise landet fra asken. Derfor er det også så uendelig trist hver gang nye konflikter bryter ut og truer med å kaste landet ut i nok en krig.

Danske soldater på patrulje

De danske soldatene har også problemer med å forstå logikken i at norske soldater kan sendes til krigen i Afghanistan, men ikke til områdene der de risikerer størst tap

Denne uken har vi laget reportasjer til Nyhetene på sersjant Mikkel. Mikkel er 28 år og fra byen Middelfart på Fyn. Når han kommer hjem i august skal han gifte seg med kjæresten. Men først skal han stå kontingenten ut i Afghanistan. Mikkel er lagfører for et åtte mann stort lag. Den halvannen måneden han har vært i det krigsherjede landet har han ukentlig ledet sine soldater i kamp med Taliban.

Mikkel har sendt en av sine menn hjem i kiste. Københavneren Anders Storgård falt i kamp i Afghanistan. Han ble 22 år. En annen av Mikkels menn ble skadd i kamp den dagen Anders døde. For laget har tapet vært hardt, men Mikkel forteller at kameratskapet og samholdet gir mot og vilje til å fortsette å kjempe.

-De oppgaver vi har løser vi riktig godt, forteller Mikkel. Men hadde vi vært flere kunne vi løst dem bedre.

Han sier også at han forstår at det er en politisk problemstilling, og at norske politikere ikke ønsker å få norske soldater hjem i kiste.

-Men det er det ingen som gjør, sier den erfarne lagføreren.

Mikkel sier at han synes logikken er vanskelig å forstå.

Den danske kontingentsjefen i Afghanistan, oberst Jens Lønborg, sier også at han kan ha bruk for flere soldater. Lønborg viser til godt samarbeid med norske kolleger på Balkan, og er tydelig på at den norske regjeringen gjerne må endre sitt standpunkt:

-Hvis Norge skulle finne på å sende et kompani eller mer til meg så sier jeg ja takk!

Foreldre dopet ned unger med medisiner for å dempe frykten. Frykt som kom som naturlig følge av at byen ble bombet med ett tonn tunge bomber. Raketter og bomber traff for det meste ?right on target?, men en og annen dødbringende bombe fant sine sivile mål.

De amerikanske soldatene ble sendt til Irak som frigjørere. De skulle frigjøre Irak fra en av verdens verste despoter, Saddam Hussein. Det klarte de. Men det de ikke klarte, var å vinne irakernes hjerter. Kanskje ikke så rart?

Fem år! Smak litt på det! Krigen i Irak har vart like lenge som andre verdenskrig varte i Norge. Og den har kostet dyrt. Gjennom disse fem åra har jeg jevnlig reist tilbake til Irak for å rapportere fra krigen. Hver gang har sikkerhetssituasjonen blitt mer komplisert å forholde seg til.

Amerikanerne fjernet Saddam. Det er nok bra. Men de hevdet at de angrep landet for å fjerne masseødeleggelsesvåpen. Våpen som til dags dato ikke er funnet. Som lederen for FNs våpeninspektører, Hans Blix, så tydelig kunngjorde: Våpeninspektørene hadde gjort en ganske god jobb med å fjerne Saddams farlige arsenaler. I ettertid har amerikanerne kjempet mot spøkelser. Al Kaidas tilstedeværelse i Irak er enda ikke bevist. Det amerikanerne kjemper mot i Irak er først og fremst væpnede grupper som har sitt utspring blant tidligere Saddam-lojalister (sunnimuslimer) og de som har støtte fra Iran (shiamuslimer). Krigen har skapt nye fiender.

Og krigen har kostet mange mennesker livet. Amerikanske estimater på antall drepte, ligger på mellom 80.000 og 400.000 mennesker.  De fleste sivile. Jeg tar tallene med en klype salt, fordi det er så vanskelig å få oversikt over noe som helst i det raserte landet. Men la oss si at tallet er i nedre del av skalaen. ÅTTI TUSEN DREPT på fem år. Det er svært, svært mange. Også amerikanerne har lidd store tap. Fire tusen amerikanske soldater er drept i Irak de siste fem åra. Derfor er også krigen et viktig tema i den kommende amerikanske valgkampen.

Så langt har denne krigen i hovedsak produsert tapere. Noen mindre grupper og enkeltpersoner har slått seg opp i Irak, men ingen folkegrupper eller stater har kommet seirende ut. La det være klart: Irak-krigen har så langt vært en katasrofe. At Saddams regime er fjernet er bra, men det regimet terroriserte og drepte ikke folk i samme skala som irakiske militante grupper og utenlandske soldater har klart i løpet av disse fem åra.

Jeg håper at amerikanerne lykkes med sitt felttog. Jeg håper at de klarer å slå ned de gruppene som ikke ønsker fred i Irak, og jeg håper det skjer snart. Jeg håper at amerikanerne og deres allierte i Irak slipper  å ta flere tap, og at soldatene kommer hele hjem. Men jeg håper først og fremst at irakerne slipper mer nå. De har lidd i flere tiår. De fortjener så veldig mye bedre.

God Påske!

Du kjempet tappert mandag kveld. Vi forsøkte så godt vi kunne å hjelpe deg, men det gikk bare ikke. De ytre blødningene klarte vi å stanse, men de indre skadene var uhåndterlige. Vi snakket sammen mens du lå nede. Du fortalte hva som hadde skjedd, og svarte på spørsmål. Tydelig og klart - til tross for de voldsomme skadene. 

Minuttene føltes så uendelig lange, da vi satt rundt deg og ventet på at noen kunne hjelpe oss med evakuering til sykehus. Etter at vi fikk deg ut til den norske SISU'en og en norsk lege, var jeg lettet. Jeg følte at du var i trygge hender, og håpet at dette skulle gå bra. Men, da vi ankom den norske leiren et par timer senere, fikk vi beskjed. Ditt liv stod ikke til å redde.

Kjære Carsten. Vi har dekket det samme stoffområdet i mange år. Siden den gang du som ung reporter for Klassekampen ble sendt på ditt første oppdrag til Midtøsten. Senere som Dagbladets utsendte. For et par år siden delte vi hus i Darfur. Et stygt lite rosa hus fullt av kakkerlakker og annet småkryp i Nyala. Vi betalte en mann for å vokte porten, slik at vi kunne sove trygt om natten. Vi var der for å lage reportasjer om det som ble omtalt som verdens verste flyktningekatastrofe.

Vi har møtt hverandre på farefulle oppdrag tidligere. Det har alltid gått bra - det gjør jo helst det. Men ikke denne gangen.

Dagen etter angrepet på hotell Serena, pakket jeg sammen sakene dine. Kofferten, pc'n, frakken - og det hvite skjerfet ditt.



Kjære Ellen, Aurora og Eiril. Carstens familie. Kolleger i Dagbladet.

Vi var åtte norske journalister som fulgte utenriksministeren til Afghanistan. Alle var samlet rundt Carsten da han kjempet for livet. Vi forsøkte å hjelpe og trøste så godt vi kunne. Jeg er så uendelig lei meg for at det ikke var mer vi kunne gjøre.

Fredrik

Myndighetene i Sudan liker ikke nordmenn. Og det har de forsåvidt god grunn til, for nordmenn har det med å stikke nesa bort i andres ting. I en årrekke har norske hjelpeorganisasjoner og diplomater kritisert sudanske myndigheter for overgrep mot egen befolkning. Siden midten av 80-tallet har nordmenn sørget for å gjøre konflikten i Sør-Sudan kjent for en hel verden. Siden 2003 har nordmenn vært med på å sette konflikten i Darfur-regionen på kartet.


To norske panservogner av typen SISU (finsk fabrikat). Hvitmalte med FN-symbol er de klar for bruk i Afrika, men kommer kanskje aldri lenger enn vinterkalde Rena leir i Hedmark. (Foto: Fredrik)


Derfor ser det mørkt ut for de 259 norske soldatene som nå ligger i trening i øvingsfeltet til Rena leir i Hedmark. Det er over én måned siden de reiste hjemmefra for å klargjøre seg for et halvt år langt oppdrag i Darfur. Meningen var at soldatene, som sammen med svenske og danske kolleger utgjør en 400-mann stor ingeniørbataljon, skulle være på plass i Afrika neste måned. Ennå venter de på reiseordre. Regjeringen i Khartoum sier at de ikke vil tillate den 26.000-mann store UNAMID-styrken å komme på plass, så lenge den norsk-ledede nordiske bataljonen er en del av styrken. UNAMID er en styrke bestående av soldater fra FN og den afrikanske union (AU). Styrkens hovedoppdrag er å beskytte sivilbefolkningen.

En av de som nok virker som en rød klut på Khartoum, er nåværende NUPI-direktør, tidligere sjef for koordineringen av FNs nødhjelpprogram, Jan Egeland. Som FN-topp raste han mot folkemordet i Darfur. Raseriet har han fortsatt i seg.
-Det er avskyelig at de nå forsøker å stanse styrken, sier Egeland.
-Soldatene kunne skape en sikkerhet som idag ikke eksisterer i Darfur. Nå sender vi ulltepper og nødrasjoner til et område hvor vi burde sørget for beskyttelse og fredsinnsats.

For det er ikke nødhjelp befolkningen i Darfur først og fremst trenger. Det de trenger aller mest er beskyttelse mot overgrep fra militante grupper som opererer med myndighetenes beskyttelse. Gruppenes mål er å jage den afrikanske sivilbefolkningen på flukt. (De regjeringsstøttede gruppene består i hovedsak av arabere). De angriper landsbyer, voldtar og dreper. To millioner mennesker er tvunget vekk fra hjemmene sine. De fleste har søkt tilflukt i flyktningeleire, men heller ikke der er de helt trygge.
-Det som skjer er at når kvinnene går ut fra leirene, så blir de voldtatt, forteller Egeland.
-Når de unge mennene får ut fra leirene blir de baket opp og noen ganger drept. Millioner av mennesker har levd i frykt. For morgendagens angrep fra disse gale militsgruppene som spesialiserer seg på drap på kvinner og barn.

Soldatene på Rena kunne sammen med resten av UNAMID-styrken gjøre en forskjell for Sudans sivilbefolkning. Den nordiske bataljonens hovedoppgave skulle være å bygge forlegninger og leire for de internasjonale infanteristyrkene. En viktig støttefunksjon, spesielt i misjonens startfase.
-De ønsker å dra, men de vet at det ligger en usikkerhet rundt dette, sier bataljonsjef oberstløytnant Torger Gillebo, om soldatene.
Han mener at de alle er godt motiverte for oppdraget, og ønsker å komme seg avgårde snart. Men nå ser det altså ut til at soldatene i stedet kan bli permitert og sendt hjem om noen uker.
-I utgangspunktet har vi en utdanningskontrakt med folk som tar oss ut januar, slik at en beslutning må tas i løpet av den perioden, og det er folk klar over, sier Gillebo.
Meningen var at soldatene skulle stå i Sudan fra januar til juli, før de ble erstattet av nye styrker. Fremdeles er ikke noe av utstyret sendt avgårde. De tyngste maskinene til ingeniørbataljonen vil det ta et par måneder å få på plass.

-Hele denne prossessen er frustrerende. Vi har forsåvidt en avreisedato.
Det sier statssekretær Espen Barth Eide i Forsvardepartementet. Soldatene skulle reist 7. januar.
-Problemet er at vi har en konflikt med Sudan som gjør at vi ikke vet om det blir noe av, fortsetter han, og forklarer videre hvordan Khartoum gjentatte ganger har forsøkt å hindre et internasjonalt nærvær i Darfur.
-Først ville ikke Sudan ha et internasjonalt nærvær i det hele tatt. Så aksepterte de den afrikanske union, og ikke FN. Så sa de ja til FN uten soldater fra Norden. Vi har ikke så veldig mye tid igjen hvis vi skal få denne styrken på plass.

Det som nå kan skje er at FN i løpet av denne uka klarer å presse myndighetene i Sudan til å godta UNAMID-styrken slik den nå er satt sammen. Alternativt kan FN bøye av og akseptere Kartums krav om å vrake det nordiske bidraget. Uansett tvinges norske myndigheter veldig snart til å ta en avgjørelse med tanke på hvorvidt soldatene skal dimmiteres. Mange av disse er hentet inn fra sivile jobber. Det som er helt sikkert er at styrken uansett ikke kan være på plass i januar. Ingeniørbataljonen vil tidligst være fullt operativ fra månedskiftet mars/april. Da er det kort tid til kontingenten avsluttes i juli.

For soldatene kan det hende at drømmen om å reise til Afrika for å bidra til en bedre verden forblir nettopp det - en drøm. De liker visst ikke nordmenn i Sudan.