-Hamas vil drepe meg

(Gaza)  Jeg reiser for tiden mellom Gazastripen og Israel. For å si det forsiktig har det alltid vært en utfordring for både temperement og tålmodighet å krysse denne grensa. Jeg har rast gjennom grenseområdet i full fart sammen med besøkende norske statsministere og utenriksministere, men stort sett går det veldig treigt. En gang, under intifadaen for noen år siden, havnet jeg i kryssild da palestinske militante angrep de israelske grensesoldatene. Jeg kastet meg ned og ble liggende på bakken i glohet varme med en skuddsikker vest over meg i en times tid, mens kulene suste begge veier. Underveis førte jeg samtaler både med enredaktør hjemme og den israelske hærens pressekontor. Men det gikk bra. Det gjør helst det! Det eneste som føles sikkert for hver gang jeg er tilbake i regionen og skal krysse ved Erez, som grensa heter på hebraisk, er at rutinene er annerledes. Så også denne gangen.

Å krysse inn til Gaza er stort sett uproblematisk, og går forholdsvis raskt, hvis man har et israelsk pressekort, og det har jeg. Slik er prosedyren (var den i går!):
-Først sjekkes pass og presskort av en israeler væpnet med en M16 rifle. Etter å ha svart smilende nei på spørsmål om jeg har med meg våpen, vinkes jeg videre inn i selve grensestasjonen. På israelsk side er det en gigantisk bygning (minner om noe mellom en flyplassbygning og sportsarena).
-Så låses jeg via fjerkontrollerte dørlåser inn i en sluse for å få passet sjekket og stemplet av damen bak det skuddsikre glasset. Hun er også bevæpnet og tilhører et av den israelske hærens grensekompanier.
-Uten å være i direkte kontakt med mennesker låses jeg videre gjennom tre sluser av noen som både ser og hører meg, og som dirigerer meg gjennom labyrintene via høytalere. (Fler kolleger er enige at følelsen man har på vei gjennom sikkerhetssystemet gir deg en fornemmelse av å være en ku på vei inn i slakterhallen og en kosher avretting).
-Gjennom metalldører og sluser kommer jeg ut av bygget via en heisdør av stål (ikke via en heis, men døren er slik som ruller tilside).
-Så er det 100 meters gange gjennom en gang med gitterveggger og metalltak. Taket gir behagelig skygge. Overalt er det kameraer som følger min ferd inn på Gazastripen.
-Turen går videre gjennom en fjernstyrt stålport før jeg må gå ytterligere 200 meter gjennom en tunell av betongvegger og seildukstak. På siste tur inn var jeg overrasket over at tunellen var halvert i lengde - halvparten var rett og slett bombet vekk.
-Der det før satt palestinske grensevakter og passpoliti er det nå bare litt ruiner igjen. Soldatene og politiet tapte borgerkrigen mot Hamas og er forduftet. -En kilometer unna venter min palestinske sjåfør. Jeg ringer ham, og går han i møte. Han er redd for at israelerne åpner ild hvis han kommer for nærme. Så der går jeg da - helt alene - i ingenmannsland mellom israelerne og Hamas - og håper ingen angriper.
-Først etter å ha kjørt et stykke kommer vi til den første Hamas-kontrollposten. Men de er ikke så veldig interessert i passdetaljene.  De kjenner sjåføren min, og en av de mine medbragte Marlboro-kartonger skifter eier.

Jeg tilbringer tid i Gaza for å lag reportasjer og for å se hvordan området har endret seg. Det har gått fra verre til verst for de 1,4 millioner palestinerne som bor på den lille landstipen ved Middelhavet. Voldsnivået er høyt. Det er ikke lenger bare israelske angrep som truer, men kamper mellom rivaliserende palestinske grupper og klaner. Sikkerhetsituasjonen er høyst uoversiktelig, og folk jeg treffer sier at de vil vekk. Men det er ikke så lett.

Jeg returnerer mot grensa for å krysse tilbake til Israel.
Samme Hamas-kontrollpost er bemannet med nye uniformerte menn med veltrimmede skjegg og Kalashnikover. Jeg fisker nok en Marlboro-kartong opp av sekken, og vinkes videre av blide geriljasoldater.
Sola er iferd med å gå ned over Middelhavet, og det er ikke lenge til israelerne stenger terminalen. Jeg går fort over det åpne ingenmannsland og gjennom den halvt istykkerbombede tunellen.
Ved første hindring står en palestiner på rundt tretti år. Med jeans, rosa t-skjorte og bart, ser han ut som mange av sine landsmenn. I hånden har han en velfyllt dokumentmappe. Jeg trykker på ringeklokken, og blir belønnet med noen hebraiske ord fra en høytaler. -Shalom, I am a journalist fra Norway ,sier jeg. Disse ordene får port nummer en til å åpne seg. Sesam, sesam! Jeg ser ingen andre mennesker og går gjennom porten og neste tunell mens den palestinske reisende forteller sin historie.

Souhed Assad Ibrahim Natil er fra Gaza By. Han og brødrene tilhørte Fatahs militære ving - de som tapte borgerkrigen. Brødrene ble drept, og Souhed er på rømmen. Men å være på rømmen i Gaza er ingen enkel oppgave. Han vil vekk fra Gazastripen, for enhver pris.
-Hamas vil drepe meg, sier han.
Tårene velter opp i øynene hans. Gråtende trygler han meg om hjelp.
-Jeg tror ikke det er noe jeg kan gjøre, forklarer jeg.
Han har ingen papirer som forteller hvem han er. Ikke pass eller ID. Hulkende ber han meg hjelpe - gang på gang. Jeg lover å forklare israelerne problemet, straks jeg er gjennom sikkerhetslabyrinten.
Vi sluses sammen gjennom heisdøren, og det går opp for meg at israelerne trolig tror vi to er sammen. Jeg ser mistenksomt på den velfyllte dokumentmappen som iallefall ikke inneholder reisedokumenter.
Jeg forklarer Souhed at han må gå tilbake, at jeg ikke kan ta han med meg gjennom grensestasjonen. Vi står i en metallboks av et rom. Souhed, jeg og dokumentmappen hans. Vår eneste kontakt med omverdenen skjer via en israelsk intercom. Israelerne oppfatter situasjonen og ber Souhed om å gå tilbake. Han nekter å gå, og israelerne nekter å slippe meg videre.
-Jeg er ikke redd for israelske soldater, jeg er bare redd for Gud og Hamas, erklærer han mens tårene triller.
Døren på Gazasiden åpner seg og en palestinsk portør som er klarert av israelerne for å hjlpe til med baggasje komm inn. Med makt skyver portøren og jeg Souhed tilbake til Gaza.
-Hamas vil drepe meg, gjentar han i det ståldøren ruller igjen mellom oss. 

Jeg sluses videre gjennom systemet. En stemme beordrer baggasjen min på et bånd, og sekken forsvinner avgårde. Reglene for å ta med håndbaggasje fra Gaza til Israel er nesten like strenge som for å ta med hånbaggasje ombord i et fly i Sandane eller Alta.
Så går jeg inn i en tubeformet, trang innretning som ser ut slik tidsmaskiner gjorde i min barndoms science fiction filmer og tegneserier. Dører smelles igjen rundt meg, jeg beordres med armene i været og en metalldings sirkler raskt rundt meg der jeg står i røret. Også jeg gjennomlyses på vei til Israel. Sikkerhetsfolka får se hva jeg har under klærne. Jeg låses videre innover, og bak skuddsikkert glass ser jeg flere personer som studerer computerskjermer. Usikker på om de titter på bilder av en naken nordmann eller baggasjen hans venter jeg på nærmere ordre. Jeg har gjort dette mange ganger, og har for lengst sluttet å rødme over slikt. Sekken min innhenter meg, og sjeg låses ut til passkontrollen.
-Hva skal du gjøre i Israel, spør passkvinnen.
-Spør heller hva jeg gjorde i Gaza, svarer jeg, og blir sendt videre med et smil.
Jeg er glad jeg kan forlate Gaza når jeg vil. 

Både hun i passkontrollen og den israelske hærens pressekontor er informert om Souhed.
-We will deal with it, er svaret jeg får når jeg spør hva som skjer.
Jeg tviler på at han slipper ut. Det er mange som vil vekk fra Gaza, men det er ingen som vil ha dem.Det er vondt hver gang jeg snur ryggen til folk som trygler om hjelp. Men min jobb er å rapportere om hva som skjer. Den er ikke å hjelpe folk vekk fra elendigheten. Så får jeg heller håpe, at reportasjene over tid, bidrar til at noen som trenger det får hjelp.

Kommentarer:

Postet av: Hans Kr.
Tøff beretning, Fredrik.
Er dette sikkerhetstiltak som du mener er noe overdrevet, eller er de fullt ut nødvendig?
Man kan vel kanskje se det som du sammenligner med flyplasser. Veldig få om noen blir tatt, sikkerheten ligger i al ALLE vet at denne typen kontroll må man gjennom, og det gjør det dermed vanskelig å bringe med seg ulovlige/farlige gjenstander.
Men hvordan hadde Souhed kommet forbi Hamas kontrollposten?
10.sep.2007 @ 11:21 URL: http://magnor.nettblogg.no
Postet av: Mario
Meget sterk historie dette. Jeg håper virkelig det ordnet seg for Souhed... selv om det kanskje ikke er særlig sannsynlig.
Slike beretninger får meg til å virkelig sette pris på hjemlandet mitt.
10.sep.2007 @ 22:22
Postet av: Fredrik
Hei.
Når det gjelder sikkerheten, så må vel den dessverre være så streng. Hamas sin kontrollpost er nå så langt unna selve grensepasseringen at det ikke er vanskelig å snike seg forbi.
Tror dessverre ikke Souhed slapp ut.
12.sep.2007 @ 15:33

Skriv en ny kommentar:

Husk meg?

Trackback

Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5521835
Mitt profilbilde

Fredrik Græsvik

Fra: Oslo

Født: 1967

Fredrik Græsvik ble født i Oslo 26. mars, 1967. Han har jobbet i TV2s utenriksavdeling siden februar 1994, og var i årene 1998 - 2002 utenrikssjef i TV2. Han har tidligere jobbet i NRK og vært informasjonsoffiser for den norske FN-styrken i Libanon. Græsvik har et spesielt ansvar for TV2s Midtøsten-dekning, og har dekket rundt 20 væpnede konflikter i Asia, Europa og Afrika. Han er utdannet statsviter og journalist fra Northern Illinois University i USA. Græsvik har vunnet flere priser for sine TV-reportasjer.

Mer...

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8
9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             


hits