Om å være fotgjenger i midtøsten

(Beirut/Amman) Jeg har jobbet noen år i midtøsten. Noen ganger har jeg blitt sendt på forholdsvis farlige oppdrag. Men noe av det farligste jeg utsetter meg for, er trafikken i de arabiske storbyene. Dette skal handle om hvorfor det å gå seg en tur i Beirut eller Amman, ikke er særlig fornøyelig.

Arabiske land er preget av en lite sjarmerende macho-kultur. Og i alle land jeg har besøkt, der mannen dyrker sine agressive og tøffe sider, preger det trafikkbildet betydelig. Enten det er Cuba, Mexico, Libanon, Irak, Jordan eller Israel.

195117-21 
Eksempel på potensiell farlig trafikk i Beirut. (foto: Fredrik)

Dette skal altså handle om arabisk trafikk-kultur. Det er den sterkestes rett som gjelder. Darwin ruler! Mannlige sjåfører kjører med dødsforakt og uten særlig hensyn til medtrafikkanter - iallefall ikke de minste og mykeste - altså fotgjengerne. Lyskryss i for eksempel Beirut oppfattes av mange som veiledende installasjoner - knapt nok det. Bilbeltet blir sett på som en bortkastet innredning (i motsetning til hornet, som brukes flittig). Som mange sjåfører har sagt til meg når jeg kaver med å rulle ut et belte som sitter dønn fast:
-Hvis Allah vil at du skal dø, så dør du.
Jaha ja! Det har altså ingen hensikt. Forsøk på å forklare den sviktende logikken i at bilbeltet er unødvendig, faller stort sett for døve ører. Forsøk på å be sjåfører om å dempe litt på farten, ender stort sett med furting fordi jeg ikke stoler på kombinasjonen av vedkommendes  kjøreegenskaper og Allahs plan for når turen går til Paradiset.

Det å gå en tur i Beiruts trafikkerte gater, er et sant mareritt. Biler står parkert støtfanger mot støtfanger på gatehjeørnene. Derfor må ofte veibanen, og ikke fortauet brukes. Så og si ingen stopper for deg. Som fotgjenger må du følge godt med, kalkulere fart og avstand, og ta noen halsbrekkende sjanser. Klarer du deg levende over en trafikkert gate, må du i tillegg regne med en real dose kjeft fra bilister som helt åpenbart ikke synes folk har noe ute i veien å gjøre.

195117-22




En kvinne og et barn forsøker å krysse en gate i Beirut.
De klarte det etter en stund, og det gikk helt fint. Kanskje
holdt noen en beskyttende hånd over dem? (foto:Fredrik)



Ifølge libanesisk politi er det ca 5000 trafikkulykker i Libanon i året. 2/3 av disse skjer i Beirut, og 2/3 involverer fotgjengere. Folk som meies ned av billister som mener de har større rett til å leve enn idioter som bruker beina istedet for å kjøre bil.  Jeg vet ikke noe om libanesiske kvinners evner når det gjelder lukeparkering, men jeg vet at i 95,8% av trafikkulykkene er det en mannlig sjåfør som har skylda (igjen ifølge libanesisk politi). 

Det er altså kke så lurt å gå seg en tur i trafikkerte byer som Beirut og Amman, iallefall ikke hvis du har livet kjært, og gjerne vil bistå Allah med planlegging. (Når det gjelder byer som Bagdad, er det et annet viktig moment som spiller inn, og gjør at jeg vil fraråde enhver form for spasertur på det aller sterkeste).

195117-23 
Det er alt for mange gule taxier i Amman. Iallefall når du ikke trenger dem.  (foto: Fredrik)

Men gjør du likevel det - altså trosser farene og reker gatelangs - er det en annen ting du skal være obs på. I Norge må vi ofte vente lenge på en taxi. I Beirut, og iallefall i Amman, er det tilsynelatende alt for mange av dem. Og ser taxisjåførene en fotgjenger, ser de i prinsippet en tapt kunde. Derfor gjør de det de kan for å få oppmerksomhet. En vanlig fremgangsmåte er å starte med et forsiktig, vennlig tut. Hvis du forsøker å ignorere dette, eller forsøker å vinke sjåføren videre, ender det ofte med mer agressiv bruk av hornet. Nytt forsøk på å ignorere eller med hånden forsøke å signalisere at du ikke er interessert i en drosjetur, vil ofte føre til at sjåføren kjører helt opp til deg og spør deg hvor du skal. Hvis du sier at du er ute og går, ser han sannsynligvis bare rart på deg og kjører videre. Det slitsomme med dette i en by overfyllt av taxier, som Amman, er at du må forholde deg til nye forsøk på å bli praiet som passasjer hvert 20. sekund. Det blir fort irriterende. Da er det bedre å hoppe inn i den første taxien!

Ekko fra borgerkrigen

(Beirut) Mandag kveld, etter jobb, gikk jeg ut for å få meg en matbit. Jeg hadde vært direkte inne i TV2s hovedsending som går ti om kvelden, libanesisk tid, så det var ganske sent. Men, i Beirut pleier restaurant-livet å vare en stund utover kvelden. Mandag var det uvanlig stille. Noe som nok skyldtes bilbomben som gikk av ved et kjøpesenter i byen kvelden i forveien. En person ble drept og ti skadd av den kraftige eksplosjonen.

Jeg hadde bestilt bord på en av mine favoritter i den libanesiske hovedstaden, Le Relais De L'Entrecôte. Restauranten ligger i bydelen Verdun like ved Hamra i den sunni-muslimske delen av vest-Beirut. Et strøk med mange kontorbygninger og store, prangende og svært dyre boliger. Maten var akkurat kommet på bordet da et svært kraftig smell fikk vindusglassene til å riste. Alle i restauranten stoppet opp noen få sekunder. Og alle så ut til å forstå hva som hadde skjedd.
-Det var en bombe. Den var ikke langt unna, sa kelneren til meg. Samtidig som han betrygget meg om at det ikke var noen grunn til å engste seg.
-Jeg er journalist. La meg betale, så jeg kan komme meg ut og sjekke hva som har skjedd, forklarte jeg.

Idet jeg kom meg ut av restauranten nærmest eksploderte Beirut i sirener. Fra alle kanter kom ambulanser og politibiler kjørende. Folk løp nedover gaten. Jeg kastet meg inn i en ventende bil, og sjåføren ga gass mot åstedet for alles oppmerksomhet - noen kvartaler unna. Det brant i en bygning og flere biler. Folk løp forvirret rundt med blod rennende fra hode og armer. En lå utstrakt på bakken, mens ambulansepersonell tok seg av ham. Brannbiler kom hvinende til. Vannkanoner ble rettet mot flammene. Etter få minutter var det bare hvesende røyk som steg opp fra bilvrakene.

Nok en bombe i Beirut. 11 mennesker ble skadd i Verdun. Onsdag smalt det igjen - et annet sted i byen. Gruppen som sloss mot regjeringshæren i flyktningeleiren nord i landet, Fatah al Islam, tok på seg skylden for de to første bombene. For libaneserne er de tilsynelatende tilfeldig plasserte bilbombene, som ekko fra borgerkrigens dager. Under den libanesiske borgerkrigen (1975-1990), gikk det til tider av bomber daglig. Befolkningen ble terrorisert vekk fra byens gater. Ingen visste hvor neste bombe smalt, eller hvilken parkert bil som var fyllt med sprengstoff og en tikkende utløser.

Siden landets tidligere statsminister, milliardæren Rafik Hariri, ble drept av en kraftig eksplosjon 14. februar 2005, har Libanon vært inne i en svært alvorlig politisk krise. Det har vært rundt tjue bombeattentater mot fremtredende politikere og journalister. Det er noen som ønsker å destabilisere dette skjøre demokratiet. Mange libanesere peker i retning Syria når skyld skal fordeles.

FN vil opprette et tribunal for å granske attentatet mot Hariri. Hvis det viser seg at syrisk etterretning står bak, kan det få dramatiske konsekvenser for forholdet mellom de to landene. Og de internasjonale reaksjonene kan bli kostbar affære for Libanons store nabo.

Libanesere jeg snakker med, bedyrer at de vil ha fred. De er lei av vold. De har kjent smaken av fred, og vil selvfølgelig leve uten frykt for nye kriger.

Det går alltid ut over palestinerne

(Tripoli - Libanon)
-Hvorfor skal det alltid gå ut over oss? roper en kvinne til meg.
Onsdag var jeg inne i flyktningeleiren Nahr al Bared utenfor den nord-libanesiske havnebyen Tripoli. Kvinnen kommer løpende da hun ser hjelpearbeidere og journalister. Hun vil vite hva palestinerne har gjort galt siden det alltid er de som straffes.

Fra søndag til onsdag raste kamper i leiren. Mange sivile ble drept. Enda flere skadet. Denne krigen kjempes mellom den islamistiske organisasjonen Fatah al Islam og den libanesiske hæren. Men det er den palestinske sivilbefolkningen som lider mest, og ofte tar de største tapene. Enten det er snakk om kamper i Libanon eller i de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza (det gjelder både interne oppgjør og kamper med Israel).

Den palestinske kvinnen i Nahr al Bared er ikke alene om å mene at det er palestinerne som alltid får gjennomgå. Jeg hører det ofte. Under krigen mellom den libanesiske Hisbollah-geriljaen og Israel ifjor sommer, var det palestinerne i flyktningeleirene i Sør-Libanon som hadde dårligst mulighet til å komme seg vekk fra kamphandlingene. De er allerede flyktninger. Hvor i all verden skal de dra?


195117-20
Et lite knippe av verdenspressen samlet på et tak i utkanten av flyktningeleiren Nahr al Bared, tirsdag. Herfra hadde vi utsikt til leiren som akkurat da kom under nok et angrep fra den libanesiske hæren. Leiren ble angrepet med bombekastergranater og kraftig maskingeværild. Bøyd over kameraet midt på bildet er TV2s fotograf, Vladimir Popov. (Foto: Fredrik)

I Libanon er det, ifølge FN-organisasjonen UNRWA, 400 000 palestinske flyktninger. Halvparten av disse bor i flyktningeleire. De fleste er såkalte 48-flyktninger. Det vil si at de fleste er eterkommere etter palestinerne som flyktet under den første arabisk-israelske krigen. For de fleste er Palestina bare en drøm om en bedre liv. Men en drøm som kanskje aldri oppfylles. I generasjoner har de levd som flyktninger i Libanon. De integreres ikke i samfunnet. De bor under svært kummerlige forhold. De har dårlig tilgang til medisinsk hjelp og utdanning. De lever som sisterangs borgere i lukkede leire.

Det er flere grunner til at Libanon ikke vil tilby palestinerne borgerrettigheter på linje med libanesere - til tross for at de har levd her i generasjoner. Det ville totalt forryke maktbalansen i et svært skjørt demokrati hvor man forsøker å balansere forskjellige religiøse grupper opp mot hverandre. Og, ikke minst, ville det være en innrømmelse overfor Israel. Det ville være å akseptere staten Israels rett til ikke å la flyktningene vende tilbake. Av samme grunn ville mange palestinske flyktninger nektet å ta imot et tilbud om statsborgerskap. Det ville være å gi slipp på drømmen om en dag å vende hjem til landsbyer og byer i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.

195117-21






Ahmeds liv ble reddet fordi noen risikerte livet ved å
evakuere åtteåringen vekk fra kampene i leiren.
(Foto: Fredrik)



AHMED

Noen av de skadde i Nahr al Bared ble fraktet ut av leiren, også mens kampene raste som hardest. På et sykehus i en annen flyktningeleir, Baddawi, treffer jeg en åtte år gammel gutt. Ahmed Shursharah og resten av familien rømte ut av hjemmet da den libanesiske hærens granater kom stadig nærmere.

-Vi gikk ut av huset og løp av gårde, forteller han. Så traff bombene oss.
Ahmed ble hardest skadd. En granatsplint trengte seg inn i brystet på gutten. Ribbeina stanset splinten før den nådde hjertet, men den venstre lungen punkterte.
-Hvem skjøt bombene? spør jeg.                                                             
-Regjeringshæren, svarer Ahmed.                                                          
-Gjør det vondt?                                                                                           
-Nei, svarer han tøft.
-Gjorde det vondt da de traff?
-Ja.

Ahmed er alene på sykehuset. Guttens to brødre og foreldrene ble igjen i Nahr al Bared. Risikoen for å bli drept under evakueringen mens kampene raste var for stor. Hvis Ahmeds liv skulle reddes, måtte han ut. De andre hadde bare mindre skader. Foreldrene måtte velge om en av dem skulle sette livet på spill for åtteåringen, eller om de skulle prioritere de andre barna.
-De er alle sammen i leiren, hos min tante, forklarer Ahmed.

Ahmeds skader er ikke livstruende. Hvis han ikke får infeksjoner klarer han seg bra, tror legene.

Har det klikka for Drillo?

image19  Egil Drillo Olsen i Amman 20. mai. Geografigeniet vurderer faktisk å si ja til jobben som trener for det irakiske landslaget. Si meg, er ikke mannen riktig vel bevart? (foto: Fredrik)


(Amman)

-Hvor stort er Irak?, spør fotballtreneren.
-Hæ? svarer jeg.
-Vet du hvor stort Irak er?
-Eeh.... Nei.
-438 000 kvadratkilometer.

Ja det burde jeg visst. Jeg har jobbet i og med Irak i mange år. Det er et stort og farlig land, det vet jeg. Men akkurat hvor stort har jeg i grunn ikke tenkt så mye på.  Mannen som rager over de fleste når det gjelder geografikunnskaper har slått knockout. Samtalen penses inn på Libanon.
-Det er et lite land. Vet du hvor stort det er? spør Drillo.
-Vent..... Eehh 52 000 kvadratkilometer? prøver jeg
-Nei nå er du nærmere Bosnia, kommer det kontant fra geografinerden. Libanon er mye mindre.

Ja det er mye mindre Drillo. Faktisk ganske nøyaktig 10 500 kvadratkilometer, ifølge wikipedia. Det skal jeg forsøke å huske.

Men det er vel neppe interessen for geografi alene som er iferd med å lokke mannen som fikk halve Norge til å danse samba, til Irak. Til det som vel må være verdens farligste land. Det har blitt meg fortalt (gjentatte ganger av folk som hevder at de er glad i meg) at ingen ved sine fulle fem reiser frivillig til Irak. Likevel har altså Drillo denne helgen hatt seriøse samtaler med det irakiske fotballforbundet. De vil ha nordmannen til Bagdad. De vil ha Drillo som landslagtrener. Og Drillo tror han kan nå langt med laget.
-Målet er VM i 2010, sier han.
Drillo i Irak. Se det for deg! På sidelinja med pæler og skuddsikker vest.

De ble ikke enige i denne omgang. Irakerne tilbød ikke god nok lønn, de ville at han skulle begynne omtrent umiddelbart for å hjelpe dem gjennom to viktige cup'er i juni og juli, og de ville at han skulle bosette seg i Irak.
-Jeg får ikke akkurat noe backing hjemmefra, sier Drillo.
Nei, det er rart med det!
Likevel ser han ikke bort fra at det kan bli nye samtaler når irakerne eventuelt gjør som varslet, og kontakter ham i august. Da passer det litt bedre.

Kanskje takker han da ja til et tilbud.
-Ja det er mulig, bekrefter han.
Da kan han altså komme i den situasjonen at han er trener for et lag som spiller for tomme tribuner, fordi en fullsatt fotballstadion kan bli et litt vel fristende terrormål for grupper som lever av å gjøre livet surt for irakerne.

-Det er gode spellere, de er bare litt dårlig organisert.
Slik beskriver han laget. Og organiseringen vil irakerne at han skal ta seg av.
-Hvis vi strammer dem opp kan de komme veldig langt, sier han.

Saddams mest ondskapsfulle sønn, Uday, skal ha behandlet både fotballspillere og trenere ganske dårlig når de tapte kamper. Det ryktes om barfotspill med metallball og spillere nedgravd i møkkabinger. Men dette er visst en av de (få?) tingene som har blitt bedre under amerikanernes okkupasjon. Likevel ønsker ikke Egil Olsen at amerikanerne skal bli stående i Irak:
-Jeg ser frem til at amerikanerne trekker seg ut, sier han.

Du skal være hjertelig velkommen til Irak Drillo, men husk å holde hodet lavt.

Hva gjør du nå Ehud Olmert?

(Jerusalem)  De siste dagene har raketter igjen haglet over Israel. Som vanlig er det innbyggerne i byen Sderot like ved Gaza-stripen som får Kassem-rakettene fra Hamas over seg. Bilder av israelske skolebarn som løper i dekning mens rakettene dundrer ned i nærheten, har gått verden rundt.

Det er det palestinske regjeringspartiet Hamas' væpnede fløy som står bak rakettangrepene. Målet er trolig å framprovosere så kraftige hevnaksjoner fra Israel at de interne stridighetene mellom Hamas og Fatah stanser, og snus til en felles front mot erkefienden, okkupanten og den jødiske staten Israel.

Israelske myndigheter gjennomskuer selvfølgelig strategien, og oppfatter dette som en felle. Likevel tvinges statsminster Ehud Olmert til å foreta seg noe. Han må gjøre det raskt, og det må være effektivt. 30. april kom en granskingskommisjon med voldsom kritikk av Olmerts elendige håndtering av Libanon-krigen i fjor sommer. Med denne kritikken hengende over seg, må han nå vise at han kan håndtere en krise. De siste dagene har han godkjent en rekke tiltak, som likvidering av militante palestinere og bombing av flere Hamas-bygninger. Men fortsetter Hamas å skyte raketter inn i Israel, må Olmert foreta seg noe større.

Større bombeangrep mot Gaza er umulig uten å sette sivilbefolkningen i stor fare. En bakkeinvasjon kan bli kostbar - både for sivilbefolkningen og for de israelske soldatene. Mindre bakkeoperasjoner vil trolig fortsette i dagene og ukene framover, men disse har begrenset virkning. Det israelerne også kan gjøre, er å godkjenne ytterligere våpenleveranser til den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas' Fatah-styrker. i håp om at Fatah kan sørge for å stanse Hamas-rakettene. Uansett hva som blir gjort - taperne er, som alltid, den palestinske sivilbefolkningen.

Søndag 20. mai samler statsminister Ehud Olmert den israelske regjeringens sikkerhetskabinett til krisemøte. Da blir det trolig lagt en større plan for hvordan Israel skal svare på rakettangrepene.

Bok om Tony Blair

image18


Anthony Seldon: Blair. Free Press, London 2004. (Engelsk) 768 sider.

2. mai i år var det nøyaktig 10 år siden Tony Blair tok over som statsminister etter John Major. I juni går han av, og blir etterfulgt av Gordon Brown. Seldons biografi beskriver Blairs bakgrunn fra han som ung gutt fulgte sin far inn i politikken. Den forteller om maktkampen med rivalen Gordon Brown, og hans raske ferd til toppen av det britiske arbeiderpartiet, Labour. Blairs forhold til de amerikanske presidentene Clinton og Bush er gitt mye plass, det er også Blairs støtte til Bush-administrasjonens krig i Irak. Kapitlene er inndelt etter henholdsvis temaer og personer, noe som gjør det lett å velge vekk uinteressant stoff. Tony Blair har vært en av verdens mektigste ledere de siste ti årene. Derfor er dette en viktig bok.

Bok om Tsjetsjenia: En reise i helvete

image17


Anna Politkovskaja: En reise i Helvete. Pax Forlag, Oslo 2006.152 sider. (Originaltittel: Voyage en enfer - journal de Tchetechenie, Editions Robert Laffont, Paris 2000).

7. oktober 2006 ble russiske Anna Politkovskaja drept utenfor sin egen leilighet i Moskva Hun ble skutt med flere kuler på kloss hold. Det er all grunn til å tro at det er hennes arbeid som journalist og forfatter som er bakgrunnen for drapet. Politkovskaja skaffet seg mange fiender med sine mange kritiske artikler om Tsjetsjenia-krigen i avisen Novaya Gazeta. Til tross for utallige trusler og flere drapsforsøk fortsatte hun å skrive om det hun kalte Russlands "skitne krig".

En reise i helvete er en samling reportasjer basert på Politkovskajas reiser til Tsjetsjenia i 1999 og 2000. Reportasjene beskriver det helvete sivilbfolkningen gjennomgår i krigen. De beskriver også de håpløse forholdene for russiske soldater som er utkommandert til å kjempe en krig i Kaukasus. Hun hudfletter også russiske kolleger, som hun beskylder for ikke å drive skikkelig journalistikk i Tsjetsjenia.

17. mai! Gratulerer med dagen - Alan Johnston


(Jerusalem) Idag, 17. mai, fyller kollega Alan Johnston 45 år. Det er over to måneder siden BBC's Gaza-korresponden ble kidnappet på vei hjem fra jobb. Ifølge palestinske myndigheter er han fortsatt i live, og holdes fanget et eller annet sted på Gaza-stripen.

Fanget på Gaza-stripen er også 1,4 millioner palestinere som ikke lenger tør bevege seg utendørs på grunn av den borgerkrig-lignende situasjonen. Den siste uken har kampene rast mellom Hamas og Fatah. Fra tid til annen angriper israelske fly og helikoptere for å hevne rakettangrep fra Hamas mot Israel.

Klikk her for mer informasjon om Alan Johnston.

Bok om Sudan: Det værste er at dø i Stilhed. Stemmer fra Darfur

image15



Malene Haakansson: Det værste er at dø i stilhed. Stemmer fra Darfur. Informations Forlag, København 2007. Dansk, 143 sider.

En viktig øyenvitneskildring fra Darfur. Danske Malene Haakansson jobbet som hjelpearbeider i flyktningehelvete vest i Sudan. I boken beskriver hun møter med mennesker. Lidelsene som har ført hundretusener til å flykte. Hun beskriver også den håpløsheten som rammer hjelpearbeidere som ikke klarer å beskytte disse ofrene for det som er iferd med å bli det største folkemordet siden Rwanda. Boken er spesielt viktig fordi det er svært vanskelig for journalister å skaffe nødvendige tillatelser for å komme inn i området. Da er hjelpearbeidernes stemmer de eneste som når ut til verden.

Palestina på vei mot borgerkrig?

(Jerusalem)  Det har de siste dagene vært harde kamper i Gaza. Kamper mellom militante fraksjoner lojale til henholdsvis president Mahmoud Abbas' (Abu Mazen) Fatah-parti og statsminister Ismail Haniyehs Hamas. Bare et par måneder etter at palestinernes to største partier ble enige om å danne en samlingsregjering, slår den alvorlige sprekker. 14. mai sa innenriksminister Hani Kawasheh opp jobben. Han var lei av slossingen mellom regjeringens to store partier. Kawasheh var uavhengig. En av innenriksministerens oppgaver er å sørge for sikkerhet internt. Det er det ingen som klarer idag. Kawasheh tok konsekvensene.

Mange er drept, og enda flere skadd i kamper mellom de militante Hamas- og Fatahfraksjonene. Etter hvert drap kommer en bølge av hevnaksjoner. Foreløpig er det på Gazastripen de hardeste sammenstøtene har funnet sted. Men spenningen merkes også på den palestinske Vestbredden.

Mange israelere er bekymret over utviklingen hos naboene. Voldsnivået har steget til nye høyder.  Det er ikke lenger noen som har kontroll over sikkerhetssituasjonen. Flere ganger de siste ukene er det skutt raketter fra Gaza inn i Israel.

Situasjonen i Gaza minner stadig mer om situasjonen i Bagdad: Utlendinger kidnappes. Journalister og hjelpearbeidere har reist ut fra området. Skuddvekslinger er daglig affære mellom rivaliserende grupper og fra tid til annen angriper også erkefienden Israel. De palestinske områdene er ikke langt unna en borgerkrig.

Mye av dette skyldes den håpløse situasjonen for de som bor på den lille sandstripa innerst i Middelhavet. 1,4 millioner mennesker er stuet sammen. De fleste lever under elendige forhold. Situasjonen ble betraktelig forverret etter den vestlige boikotten av Hamasregjeringen etter Hamas' valgseier i januar i fjor. Bistand er stanset. Israel har holdt tilbake momspenger. Og siden en israelsk soldat ble bortført i fjor sommer, har det vært jevnlige israelske angrep. Som i Irak øker volden dramatisk i takt med at levekårene synker.

I Israel sliter statsminister Ehud Olmert for tiden med kraftig kritikk for sin håndtering av Libanon-krigen sommeren 2006. Nå slipper han for å slite mye med palestinerne. Israelske myndigheter kommer ikke lenger under det samme internasjonale press for å forhandle fram avtaler med palestinerne. Ikke så lenge den palestinske regjeringen er på sammenbruddets rand og ute av stand til håndtere interne kriser. Heller ikke så lenge volden i de palestinske områdene er på dagens nivå. Det er kanskje en av grunnene til at israelerne nekter statsminister Haniyeh utreise fra Gaza? 14. mai var han invitert til et møte med sin egen president, sammen med Jordans kong Abdullah. Den jordanske kongen ville forsøke å få Fatah og Hamas til å samarbeide om å løse sikkerhetsproblemene. Men Israel lot ikke Haniyeh reise. Møtet ble avlyst.

Bok om USAs kriger i Afghanistan og Irak: American Soldier


195117-24


General Tommy Franks og Malcolm McConnell: American Soldier, Reagan Books, New York  City 2004, engelsk, 590 sider.


Anbefaler denne. Biografien som forteller livshistorien til en av USAs viktigste militære ledere siden 2001. Som leder av CENTCOM (Central Command) fikk han ansvaret med å slå militært tilbake mot Al Kaida og Taliban i Afghanistan i 2001, og han fikk ansvaret for å invadere Irak. Militært og politisk har mye gått galt, selv om mange riktige strategier ble tatt. Det mest oppsiktsvekkende med boken, synes jeg er at han fremdeles ikke ser ut til å forstå at alt for mange strategiske feilgrep ble tatt før, under og etter Irak-invasjonen. Et viktig historisk dokument. Verdt å lese

Olmert må gå!

Ehud Olmerts dager som statsminister er snart historie. Iallefall hvis flertallet av israelerne får det som de vil. En israelsk meningsmåling viser at 0% - ingen! - tror at statsministeren er den som best er istand til å lede landet trygt gjennom nok en krise. 65% av velgerne ønsker at han trekker seg så raskt som mulig. Israelernes krav er klart: Olmert må gå!

Winograd-rapporten som ble lagt fram 30. april er en israelsk granskningsrapport. Den gir statsministeren hovedansvaret for at så mye gikk galt for Israel under krigen ifjor sommer. Et ansvar han må dele med forsvarsminister Amir Peretz og den allerede agåtte forsvarssjefen. Israel gikk ifølge rapporten til krig på sviktende etterretningsgrunnlag. IDF (den israelske hæren) var ikke forberedt på den motstanden de ville bli møtt med. Israel gikk til krig uten skikkelige forberedelser. Og IDFs reservestyrker var ikke godt nok utrustet. Rapporten viser også til at forsynings- og logistikksystemet sviktet.

I juli i fjor tok den libanesiske Hisbollah-militsen to israelske soldater til fange. Olmert var allerede rammet av en krise som følge av at en palestinsk gruppe tok seg inn i Israel fra Gaza og kidnappet den israelske soldaten Gilad Shalit. Olmert ble tvunget til å foreta seg noe - raskt. Derfor iverksatte han et angrep på nabolandet i nord. Et angrep som var ment som et angrep på Hisbollah, men som drepte over 1000 libanesere, de fleste sivile. Krigen pågikk i over en måned. Hisbollah fyrte av flere tusen raketter og granater sørover mot Israel. De fleste av de 160 israelerne som omkom, var soldater.

Etterhvert som de sivile tapene ble stadig tydeligere for omverdenen, økte det internasjonale presset på Israel for å stanse kamphandlingene. Selv opprettet jeg base i den sør-libanesiske byen Tyr, sammen med fotoredigerer Aage Aune. Fra huset vi leide hadde vi orkesterplass til krigen og bombingen. Vi tok oss rundt i den krigsherjede landsdelen for å dokumentere ødeleggelsene. For oss ble det viktigste å vise hvordan sivilbefolkningen var fanget i bomberegnet. Flere av de som forsøkte å rømme vekk fra krigen, opplevde at flyktningekolonner ble angrepet. Vi så også hvordan Hisbollah fyrte av sitt skyts mot sivile byer og landsbyer sør for grensa.

195117-12
En utbombet landsby i Sør-Libanon sommeren 2006. (Foto: Fredrik)

I midtøsten regnes Hisbollah av mange som krigens vinner. De ga den overlegne israelske hæren uventet mye motstand. Det internasjonale presset tvang Olmert til å avslutte kampene før Hisbollah var knust.

Sikkerhet er det viktigste for israelerne. Omgitt av fiender har de lært seg til å prioritere sikkerhet og forsvar. Israelerne vil ikke ha en statsminister som svikter når det gjelder sikkerhet. Da vil de ha en ny statsminster. Blir det nyvalg, ligger Likud og Benjamin Netanyahu an til å vinne. Derfor vil Olmerts parti heller løse dette internt, ved å ommøblere litt i regjeringskontorene. En løsning er at Olmert og forsvarsministeren tar ansvar for det som gikk galt og trekker seg. Utenriksminister Tzipi Livni mener at det er det eneste riktige de to herrer kan gjøre. Hun har også gjort det klart at hun tar på seg oppgaven med å lede regjeringskoallisjonen videre. Utnevnes Livni til statsminister, blir hun Israels andre kvinnelige statsminister etter Golda Meir (staten Israels fjerde statsminister 1969-74).
Mitt profilbilde

Fredrik Græsvik

Fra: Oslo

Født: 1967

Fredrik Græsvik ble født i Oslo 26. mars, 1967. Han har jobbet i TV2s utenriksavdeling siden februar 1994, og var i årene 1998 - 2002 utenrikssjef i TV2. Han har tidligere jobbet i NRK og vært informasjonsoffiser for den norske FN-styrken i Libanon. Græsvik har et spesielt ansvar for TV2s Midtøsten-dekning, og har dekket rundt 20 væpnede konflikter i Asia, Europa og Afrika. Han er utdannet statsviter og journalist fra Northern Illinois University i USA. Græsvik har vunnet flere priser for sine TV-reportasjer.

Mer...



hits