100 journalister drept - så langt i år

Tirsdag 26. juni ble Hamed Sarha skutt ned og drept i Bagdad. Han var på vei hjem fra jobb, da han ble overfalt. 57-åringen ble trolig drept fordi han var journalist. Hamed ble offer nummer 100.

Han startet karrieren før Saddam Hussein tok makten i Irak. I over tretti år har han jobbet for irakiske aviser og magasiner. De siste årene jobbet han for det irakiske nyhetsbyrået. Hamed var gift og hadde fem barn.

214 journalister og mediefolk er drept i Irak siden den amerikansk-ledede invasjonen i mars 2003. De fleste av de drepte er irakere. Siden International News Safety Institute (INSI) startet registreringen av drap på journalister, har ingen konflikt eller krig kostet så mange mediefolk livet, som Irak-krigen. Irak regnes idag som det farligste stedet for journalister å reise til.  De få internasjonale journalistene som fremdeles reiser inn i Irak, er avhengig av et sikkerhetsrigg som i stor grad forvansker arbeidet som journalist. Dette gjelder spesielt de av oss som har et vestlig utseende. Derfor er det lokale journalister som gjør mye av arbeidet, og utsetter seg for de største farene.

2006 var ifølge INSI det verste året siden registreringene startet, med 168 drepte journalister. Denne bisarre rekorden ligger an til å bli slått i år.

Blair ut av nummer 10

Det startet så bra for Tony Blair. For ti år siden var det en ung mann som overtok boligen i Downing Street nummer 10 etter forgjengeren John Major. En mann som hadde folket bak seg, som skulle modernisere Labour og Storbritannia. Mange mente han håndterte krisen som oppstod rundt monarkiet etter Dianas død på en beundringsverdig måte. Hans store utenrikspolitiske triumf kunne vært arbeidet for fred i Nord-Irland. Hadde det bare ikke vært for George W. Bush.

Tony Blair vil kanskje først og fremst bli husket for sin lojalitet overfor den amerikanske presidenten. For å ha støttet, bidratt til og deltatt i det amerikansk-ledede felttoget i Irak. For å ha sendt britiske soldater i krigen. Soldater som aldri kom hjem i live. For å ha latt seg forlede til å tro at Saddam Hussein satt på masseødeleggelsesvåpen og derfor måtte fjernes med makt. For å ha løyet om hvorfor det var viktig å invadere Irak, og sette livene til mange unge britiske menn på spill. Vennskapet med, og støtten til Bush har nok bidratt mye til hvordan Blair vil bli husket i et historisk perspektiv. Irak-krigen blir av stadig flere oppfattet som et mislykket felttog.

Statsminister Tony Blair gir seg denne uken. Han etterfølges av finansminister Gordon Brown. Brown lå an til å bli Labours statsministerkandidat da Blair til manges overraskelse ble valgt  fordi deler av Labour ønsket en sterk fornyelse. Blair ble selve bildet på det unge og moderne. I ti år har rivalen Gordon Brown ventet på at Blair skulle gjøre seg ferdig på toppen av britisk politikk.

London/Parliament

Britisk politikk sett ovenfra: Parlamentet og Westminster. (Foto: Fredrik)

Hamastan, ikke Palestina

(Ramallah, Vestbredden)     Palestinere flest har en drøm om en egen stat. Et selvstendig Palestina fritt for israelske okkupasjonssoldater og ulovlige jødiske bosettinger. For mange er den drømmen nå knust. En selvstendig stat som inkluderer de israelsk-okkuperte områdene på Vestbredden og Gazastripen har vært innen rekkevidde. Om de bare hadde blitt enige om en avtale med Israel.

En to-stats-løsning med Israel og Palestina som to selvstendige stater, blir av mange sett på som en betingelse for at det skal bli fred i regionen. Dette mente også de israelske statsministrene Yitzhak Rabin, Shimon Peres, Ehud Barak og Ariel Sharon. Dette forstår Israels statsminister Ehud Olmert og USAs president George W. Bush.

Men så brøt det ut borgerkrig i de palestinske områdene.
-Dette er en gavepakke til alle de som hater palestinerne og den palestinske saken. Palestinerne dreper hverandre, og sparer Israel for bryet.
Det sier parlamentsmedlem og tidligere regjeringsmedlem Hanan Ashrawi. Hun mener at president Mahmoud Abbas ventet alt for lenge med å erklære unntakstilstand. Nå er palestinerne splittet i to områder, ikke bare geografisk, men også politisk.
-Dette er en borgerkrig mellom to ideologier, mellom to politiske systemer, sier hun og viser til at de ekstreme kreftene nå har seiret over de moderate på Gazastripen.
-Dette er slutten på et større nasjonalt, sekulært system, og begynnelsen på et ideologisk, religiøst lukket system.

Hanan Ashrawi









Parlamentsmedlem Hanan Ashrawi er en av dem som har omdøpt Gaza til Hamastan. Hamas vant krigen og styrer den lille landstripen innerst i Middelhavet. Palestinerne er splittet og for tiden helt ute av stand til å forhandle med Israel.
(Foto: Fredrik)


Islamiseringen av Gaza og den blodige borgerkrigen mellom Hamas og Fatah har gjort det umulig for palestinerne å forhandle med Israel om opprettelsen av en selvstendig stat nå. Palestinerne når trolig ikke målet om selvstendighet hvis de ikke står samlet. Dette er den alvorligste interne palestinske krisen siden selvstyremyndighetene så dagens lys i 1994. Det krever mye av alle de involverte hvis de skal komme ut av denne krisen. Den arabiske liga vil nå forsøke å hjelpe partene til å komme fram til politiske kompromisser. Fatah krever at Hamas gir fra seg regjeringsmakten. Hamas hevder at det de nå har gjort, er å ta den makten de egentlig skulle fått etter valgseieren i januar 2006.

Også moderate palestinske politikere gir den vestlige boikotten av den avsatte Hamasledede regjeringen mye av skylda. Hanan Ashrawi var tidligere medlem av Fatah, og sitter nå som uavhengig kandidat i parlamentet.
-Gaza var som en trykk-koker som måtte eksplodere, sier hun.
-Ved å holde tilbake hjelp, bidro disse landene til å skape en situasjon som endte i borgerkrig. Det var dette Norge forstod da den norske regjeringen valgte å avslutte boikotten.

I stedet for å konsentrere seg om å forhandle fram en avtale med Israel, må palestinske politikere nå bruke tid til å komme fram til en fredsavtale med hverandre.

Bok om Irak-krigen: Cobra II


Gordon/Trainor: Cobra II


Michael Gordon og Bernard Trainor: Cobra II. The Inside Story of the Invasion and Occupation of Iraq. Atlantic Books, London 2007. Engelsk, 747 sider.

Dette er nok en bok som handler om mye av det Bush-administrasjonen og Pentagon glemte da de la planene for  å angripe Irak. Den handler om de mange feilene som ble gjort før, under og etter krigen.
New York Times journalisten Michael Gordon var embedded med amerikanske styrker under invasjonen i mars og april 2003. Bernard Trainor er pensjonert general fra US Marine Corps.
Dette er spennende militærhistorie. Forfatterne skildrer i detalj flere av de hardeste slagene amerikanerne måtte sloss på vei til Bagdad. Og de beskriver hvordan dårlig planlegging og for få soldater førte til gjentatte tabber. De slakter også det dårlig forberedte forsøket på å etablere en siviladministrasjon rett etter at regimet i Bagdad falt.

Islamsk Hellig Krig vil ha fred!

(Tel Aviv)    Idag, 13. juni, arrangerte palestinere på Gazastripen en demonstrasjon for fred. Paradoksalt nok er gruppen islamsk hellig krig blandt dem som krever at kampene mellom Hamas og Fatah stanser. Markeringen ble dessverre totalt ignorert av de militante gruppene, som fortsatte kampene rett foran de fredssøkende palestinerne.

Helt siden Hamas vant valget for snart halvannet år siden, har det vært jevnlige sammenstøt mellom rivaliserende palestinske militante grupper. De siste par dagen har volden nådd nye høyder med rundt femti drepte. Det fortelles om fanger som henrettes med nakkeskudd i Gazas gater. Én ble kastet ut fra en femten etasjer høy bygning, og rett i døden. Det er krig mellom parter som er vant til en svært høyt voldsnivå.

Sivilbefolkningen lider mest. Jeg har snakket med palestinske kolleger i Gaza som forteller meg at folk sitter som fanger i husene sine. De tør ikke gå ut fordi det er så mye skyting i gatene. Boligstrøk, byer og flyktningeleire er rene kampsoner. Folk kan ikke gå trygt ut for å skaffe seg mat og vann. Det er livsfarlig å bevege seg utendørs. Fødende kvinner kommer ikke til sykehus fordi ingen tør kjøre dem. Butikker og skoler er stengt. Gaza er iferd med å kollapse.

De er vant til å lide, og de er vant til krig. De kommer seg vel gjennom dette på en eller annen måte, men en borgerkrig kan ødelegge alle muligheter for palestinerne til å bygge en egen, selvstendig stat i de palestinske områdene. Egypt har lenge forsøkt å mekle mellom Hamas og Fatah. En av årsakene til kampene ligger i en maktkamp mellom de to stridende gruppene. Ikke alle Fatahs tilhengere finner seg i Hamas' demokratiske valgseier. En annen årsak er den generelle frustrasjonen over elendige levekår på Gazastripen. En frustrasjon sterkt forsterket av at Israel og flere vestlige land har valgt å holde tilbake skatte- og bistandspenger til palestinerne. Igjen fordi Hamas vant valget. USA og EU har Hamas på sin liste over terrororganisasjoner.

For utenlandske journalister er det nærmest umulig å jobbe på Gazastripen pga sikkerhetssituasjonen. Det betyr færre reportasjer, og dårligere dekning av konflikten. Det er synd for lesere og seere, men først og fremst for palestinerne.

-Okkupasjonen var en tabbe

(Jerusalem)   Femte juni 1967 ga kaptein Rafi Benvenisti soldatene sine ordre om å angripe en jordansk posisjon i Øst-Jerusalem. De angrep med granater og håndvåpen. Mange jordanske soldater ble drept i angrepet i bydelen som idag heter Abu Tor. Benvenisti mistet én mann. Fem ble skadd.

Rafi BenvenistiRafi Benvenisti på taket av villaen han bor i, i den israelske delen av Jerusalem. Herfra har han utsikt til de arabiske og okkuperte delene av byen. I bakgrunnen skimtes den gullbelagte kuppelen på Klippemoskeen. (Foto: Fredrik)




Den tretti år gamle kompanisjefen ledet sine menn videre inn i det som da var Jordan, på vestbredden av Jordan-elven. Kompaniet var den første israelske enheten som inntok Betlehem. Det kirkelige overhodet i Fødselskirken ba de israelske soldatene om å spare byens befolkning. Betlehem var falt. Krigen varte bare i seks dager, men okkupasjonen pågår fortsatt - førti år senere.

Benvenisti er overbevist om at det var riktig av Israel å angripe, for å redde den jødiske statens eksistens.
-Det var en seier over styrker som var bygd opp for å ødelegge Israel. Det var slik vi så det.
Men han mener det var en tabbe ikke å gi fra seg Vestbredden og Gaza etter at krigen var over.
-Når du seirer, og tar land, får du også kontroll og ansvar over et folk, sier Benvenisti.
-Problemet er at du må gi dette folket et håp. Du må gi de det de vil ha, og de vil ha sin egen stat. Når du okkuperer området som er basis for denne staten, må du møte dem med kompromisser. Lederne våre må forstå at en to-stats-løsning er det riktige. Resultatet av krigen så i starten ut til å være bra for oss. Men ganske snart gikk det opp for oss til hvilken pris vi okkuperte de palestinske landområdene. Vi betaler fortsatt for dette idag - og vi betaler dyrt.

-Hva skulle Israel gjort annerledes? spør jeg.
-Jeg tror at hvis Israel hadde forsøkt mer aktivt å komme fram til en fredsløsning med palestinerne, og hvis de arabiske landene ikke hadde tvunget palestinerne til ikke å annerkjenne Israel, så kunne mye vært annerledes idag, svarer han.
Disse ordene kommer fra en av dem som okkuperte landområdene palestinerne gjør krav på.

Benvenisti tror han har mange israelere med seg når han sier at Israel må trekke seg helt ut fra Vestbredden og Gaza, og la palestinerne opprette sin egen selvstendige stat.
Selv øst-Jerusalem er Benvenisti villig til å gi slipp på.
-Vi vil aldri gi opp retten til å besøke Klagemuren, men det må kommes fram til kompromisser mellom de tre religionene [jødedommen, kristendommen og islam], slik at alle får adgang til de hellige stedene.

Jerusalem: Klagemuren og Al Aksa moskeen
Jødenes helligste plass, Klagemuren, ligger i den israelsk-okkuperte Gamlebyen i Jerusalem.
Oppe til høyre er kuppelen på Al Aksa moskeen. (Foto: Fredrik)

Rafi Benvenisti ble pensjonert fra det israelske forsvaret (IDF) som oberstløytnant, etter å ha kjempet i fem kriger (Suez i '56, de israelsk-arabiske krigene i '67 og '73, Libanon-krigene i '78 og '82). Han er en av mange som har satt livet på spill for Israel. Men han mener at politikerne har sviktet, og at mer kunne vært gjort for komme fram til en varig fredsavtale med palestinerne.

En varm hilsen fra en fredelig sandstrand

(Frishman Beach - Tel Aviv)   Tidlig juni i Tel Aviv. Den deiligste tiden av året her. Jeg har rigget meg til på en av strendene i byen. Her helt innerst i Middelhavet er vannet godt og varmt også tidlig på sommeren. Jeg har allerede vært ute i vannet en tur. Hoppet inn i de frådende bølgene. Svømt under vann mens pusten sakte siver ut av meg, så opp til overflaten igjen. Lekt i sjøen som en unge.

For 12 shekel (ca 17,-NOK) har jeg leid meg en seng ved vannkanten. En servitør kommer med biter av kald vannmelon, cappucino og milk shake. Livet er ganske deilig i blandt. Jeg pusser olje og krem vekk fra solbrillene og fisker en bok om krigen i Irak opp av sekken. Når jeg blir lei lav å lese, legger jeg meg på maven, plugger MP3-spilleren i ørene, så lukker jeg øynene og forsvinner til en annen verden, mens en forsiktig bris fra havet sørger for at det ikke blir for hett.

På sengene til venstre for meg ligger tre nydelige israelske jenter i 20-års-alderen og soler seg. Til høyre, skjermet av to parasoller, sitter et russisk-talende ektepar og spiser medbrakt niste. De drikker øl fra flasker, bryter biter av brødet som de dypper i Hummus. De har med seg nedsyltede agurker og rødbeter, og masse frukt. Etter en stund sovner han. Snorkingen når meg såvidt gjennom suset fra bølgene. Litt lenger vekk sitter to unge gutter. De røyker vannpipe og plystrer etter bikinikledde jenter som går langs stranden. En og annen jogger farer forbi. De løper der sanden er hardest, helt nede ved vannkanten. Noen av joggerne har en hund pesende på slep. Småbarnsforeldre går ut i det brusende vannet med unger som hyler av begeistring når vannet slår mot dem.

Fra tid til annen brytes stillheten av badevakten som kommer med sine skingrende advarsler til de som svømmer for langt ut. Når folk ikke respekterer det røde flagget hans, slår han mikrofonen på, og roper vekselvis hebraiske, russiske og engelske gloser til de badende langt der ute - gjennom en rekke høytalere montert på taket av vakttårnet.
Tel Aviv Beach
Hadde det ikke vært for det israelske flagget som vaier ved siden av det røde, kunne du tatt tårnet for å være på en strand i California - og tenkt at Pamela Andersson hvert øyeblikk ville komme løpende ned fra tårnet med flagrende hår og rød bikini for å redde en heldig stakkar. Det tenker iallefall jeg. (Foto: Fredrik)

I femten år har jeg hatt gleden av å bruke Tel Avivs strender. Det er ikke så mange badende her som det pleide å være. Konflikter og kriger skremmer vekk turister og besøkende. Etter fjorårets krig med Hisbollah er det ventet en dramatisk nedgang i år. De stadige væpnede sammenstøtene med palestinerne skremmer enda flere vekk. Folk finner andre, fredeligere reisemål.

Jeg stikker føttene ned i den varme sanden. Det er godt. To Cobra angrepshelikoptere med raketter festet til sidene flyr sørover - kanskje på vei til Gaza? Med jevne mellomrom flyr overvåkingsfly lavt langs stranden - disse flyene følger hele kyststripen for å forhindre uønskede inntrengere i å komme sjøveien. Bomber har blitt plantet på badestrendene før. Det er skyfritt og tjuefem grader i skyggen. Det russisktalende ekteparet hopper opp og ned ute i bølgene, iført hver sin glorete badehette. De tre jentene tar på seg uniformene sine, henger rifler og maskinpistoler over skuldrene, og går opp fra stranden. Kanskje de har en krig de må krige? To angrepshelikoptere av typen Apache kommer flyvende sørfra - uten raketter. Kanskje de kommer fra Gaza?

Det er deilig å ligge sånn på stranda en fridag, og kjenne sola varme.

6 dager med krig, 40 år med konflikt og okkupasjon

(Tel Aviv)   Om kvelden 4. juni 1967 ga Israels daværende statsminister, Levi Eshkol, sitt go! til krig. Neste morgen angrep Israel nabolandene Egypt, Jordan og Syria. Det ble et knusende nederlag for Israels arabiske naboer, og en militær seier for Israel. En seier som omtales som en av militærhistoriens mest briljante.

Eskhols generaler gjennomførte et forkjøpsangrep. De mente et arabisk angrep var nært forestående. Egypts mektige og svært populære president, Gamal Abdel Nasser, hadde i lengre tid servert retorikk som gikk i retning av rene krigserklæringer. I mai 1967 beordret han at Tiran-stredet skulle stenges for all skipstrafikk til og fra den israelske havnebyen Eilat i sør. Arabiske styrker ble forsterket opp mot grensene til Israel. Nasser og Jordans Kong Hussein inngikk en forsvarspakt. Flere arabiske land, blandt dem Irak, sendte forsterkninger til Jordan og Egypt. Nasser beordret den internasjonale FN-styrken vekk fra Gaza. Alt tydet på at en krig var nært forestående. Israelerne bestemte seg for å slå til først.

Det tok bare seks dager. Rundt 20 000 soldater ble drept, under 1000 av disse var israelske. Israel tok kontroll over Golan (Syria), Vestbredden (Jordan), Sinai og Gaza (Egypt). Landområdene tilsvarer tre ganger Israels opprinnelige størrelse. (Egypt og Jordan sa senere fra seg kravet om å få tilbakeført henholdsvis Gaza og Vestbredden, og erklærte dette som palestinske områder)

Israel vant en militær seier, men de ble sittende med et problem. Et stort problem. Mens israelerne kaller krigen for seks-dagers-krigen, vil  palestinere hevde at den fortsatt pågår. Flere hundre tusen palestinere flyktet fra Vestbredden og Gaza. De aller fleste av disse er fremdeles på flukt - 40 år senere. Palestinerne som ble igjen har opp gjennom årene gjort det umulig for Israel å annektere områdene. Iallefall hvis Israel ønsker å være en demokratisk, jødisk stat uten å tvinge den arabiske befolkningen vekk.

Israel har kjempet åtte kriger siden som alle er direkte knyttet til '67-krigen. De kjemper fortsatt en blodig krig med palestinske grupper. De okkuperer fortsatt landområder til en svært høy pris - økonomisk, menneskelig og ikke minst moralsk. Det er en komplisert okkupasjon. 40 år etter de seks dagene i juni 1967, ser konflikten langt fra ut til å nærme seg en slutt.

FGR og Sheik Yassin 2003





Hamas-leder Sheik Ahmed Yassin i samtale med undertegnede i September 2003, et par dager etter at et israelsk F16-fly angrep sheiken. Han overlevde, men ble likvidert i mars året etter. Yassin er en av mange som lovet at Israel ikke vil få fred før de forlater de palestinske områdene de okkuperte i 1967 og annerkjenner en palestinsk stat. Hamas vil trolig ikke endre disse kravene, og vil kanskje fortsette krigen mot Israel i mange år til.
(Foto: Aage Aune)




Palestinernes ledende politiske parti, Hamas, vant det palestinske valget ifjor, blant annet fordi de har lovet aldri å stanse kampen for å få tilbake de palestinske landområdene Israel ulovlig okkuperte i 1967. I et intervju med TV2 i 2003, gikk daværende åndelig leder for Hamas langt i å innrømme at gruppen nok ville annerkjenne Israel (innenfor statens opprinnelige 48-grenser), hvis Israel ga opp okkupasjonen av de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza, og annerkjente Palestina som en selvstendig stat. Men:
-Fortsetter de okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, vil vi fortsette å kjempe med alle midler, lovet sheik Ahmed Yassin.
Yassin ble senere likvidert av israelerne, men det drepte ikke den palestinske kamplysten.

Israels statsminister hadde trolig ikke noe valg i 1967. Mye tyder på at om landets arabiske naboer hadde angrepet og seiret, ville det vært slutten for den unge jødiske nasjonen. Israel vant det militære slaget i juni 1967, men så langt har ingen gått seirende ut av den 40 år lange blodige konflikten som fulgte. Den pågår fortsatt.

NB! Uttrykket seks-dagers-krigen var et israelsk uttrykk, som ble adoptert av det som den gang var Israels nære venner (som Norge). Det vanlige idag er å omtale krigen som den israelsk-arabiske krigen i 1967, eller krigen som israelerne kaller 6-dagers-krigen.

Sderot - rakettenes by

(Sderot, Israel)

-En rakett traff venninnen min sitt hus. Nesten hele huset ble blåst vekk. Det er ikke særlig gøy å være her, så vi bør komme oss vekk fra byen. Sderot er rakettenes by!

Disse ordene tilhører en sju år gammel israelsk jente. Jeg traff Oren Buganim på en skole i den hardt prøvede byen Sderot denne uka. Hun er blant den tredelen av byens tjue tusen innbyggere som ikke har flyktet vekk - enda.

De siste par ukene har nesten 300 palestinske raketter slått ned i og utenfor byen, som ligger bare noen få kilometer fra Gazastripen. Det hører selvfølgelig med at de israelske gjengjeldelsesaksjonene er langt kraftigere kost, og langt dødeligere, men dette handler altså om Sderot. Innbyggerne der vil ikke ha krigen så tett inn på seg. Derfor reiser de fleste vekk.

Rakett/beskjært/Sderot/2007
Denne raketten dundret ned i Sderot da
TV2 besøkte byen denne uka.
(Foto: Fredrik)




De som blir igjen, forsøker å minske farene. Barneskolen Oren går på, har fått en forsterket vegg av stål, betong og skuddsikkert glass på fasaden som vender mot Gaza. Taket er forsterket på lignende måte. Undervisningen nå om dagen foregår utelukkende i skolens bomberom. Lek ute er uaktuelt. Det er ALLTID sivilbefolkningen som er denne krigens virkelige ofre. Og det er verst når det går ut over barna. Enten de heter Muhammed eller Schlomo.

-Kanskje de vil føle det samme som oss hvis vi skyter tilbake, forklarer Oren. Kanskje de da forstår.
Hun og broren Jonatan på ti, blir hentet etter skoletid av bestefaren, Haim Dadon.
-Det har blitt umulig å bo her. Vi løper for å få barnebarna hjem i sikkerhet etter skolen. Hjemme har vi  bomberom, sier bestefar.
Tenk det! Hvordan tror du det er å leve i et samfunn hvor barna skysses hjem i skuddsikre busser. I full fart fra skolens bomberom til bomberommet hjemme?
Dette er ikke jødiske bosettere på de ulovlig okkuperte landområdene på Vestbredden. Dette er israelske borgere i Israel, innenfor de internasjonalt annerkjente grensene fra statens opprettelse i 1948.
Verken israelske eller palestinske barn er trygge i sine hjem.

-Jeg beklager virkelig at så mange reiser, men jeg forstår foreldrenes bekymring for barna.
Hanah Moyal er rektor på skolen der Oren og Jonatan er elever. Hun forteller at elevene snakker om at de er redde.
-Om natten sover de dårlig, og våkner ofte opp. De er redde for å være alene hjemme.

1.klasse/Sderot/Israel/2007 
En førsteklassing lærer matte i bomberommet (Foto: Fredrik)

-Det er ikke bare jeg som er redd altså,  forteller Orens storebror Jonatan. Alle er redde. Jeg er redd, og vennene mine er redde. Det er skremmende. Det er vanskelig å være her, fortsetter han.
-De som skyter raketter tenker ikke på hva de gjør mot oss. De er fæle mennesker. De er som ville dyr.
-Ikke si dyr om dem, avbryter bestefaren.
-Jo men de er dyr, insisterer ti-åringen. De skyter raketter på oss!

Raketter/Sderot/Israel/207    Raketter/Sderot/Israel/2007
Over 1000 palestinske raketter ligger i bakgården på politistasjonen i Sderot (Foto:Fredrik)


I bakgården på politistasjonen i Sderot ligger over ett tusen palestinske raketter lagret. Raketter som har truffet Sderot og området rundt. Det bor tjue tusen mennesker i denne byen. Det er politiets bombeenhet som får ansvaret med å rydde opp. Haim Boublia er politisjef og har ansvaret for at alt går skikkelig for seg når en rakett har slått ned i området. Ansvaret for at rakettene ikke skal ramme,  tilligger det israelske forsvaret.
-Mange reiser vekk nå, sier han. Byen er ganske tom. Mange butikker er stengt. Forsvaret hjelper til med å evakuere vekk innbyggere til hoteller andre steder i landet.
-Bare de skolene som har trygge undervisningsrom, får drive undervisning, sier politisjefen.

5. klasse/Sderot/Israel/2007






En femteklasse i et sikkert klasserom. Vinduet er
beskyttet med en tykk stålplate på utsiden.
(Foto: Fredrik)




Sju år gamle Oren forteller at det hun er aller mest redd for er at noen i familien skal bli drept eller skadet.
-De som skyter raketter, må vite at det ikke er veldig bra for oss, sier Oren. Ikke bra i det hele tatt. Jeg skjønner ikke hva de føler i hjertene sine.

Bok om Watergate og journalistikk

Bob Woodward: The secret man


Bob Woodward: The Secret Man. The Story of Watergate's Deep Throat, Simon & Schuster, New York 2005. Engelsk, 249 sider.

Dette er en bok om kildebeskyttelse. Om hvordan to journalister og to redaktører i Washington Post beskyttet en kilde i 30 år. En kilde som ga Post bakgrunnsinformasjon til reportasjer som til slutt felte en amerikansk president. I tre tiår forsøkte journalister, byråkrater og politikere å finne kilden. Den handler også om hvordan journalistene ikke ga opp, og heller ikke alltid gjorde som redaktørene krevde fordi journalistikken ble satt foran alt annet. Boken har også etterord av Woodwards makker under jobbingen med Watergate-reportasjene, Carl Bernstein.

Mark Felt var nestkommanderende i det føderale politiet FBI da han fra tid til annen hadde nattlige møter med Woodward i et garasjeanlegg i Virginia, for å styre journalisten mot de rette sporene. Felts motiv var kanskje noe så edelt som å stanse politisk korrupsjon - noe RIchard Nixon i ettertid for mange har blitt et bilde på.

Alle som med interesse har lest de to journalistenes bok om jobbinga med Watergate, All the President's Men, eller sett filmen Alle presidentens menn med Robert Redford og Dustin Hoffman som hhv Woodward og Bernstein, har lurt på hvem verdens mest kjente kilde Deep Throat var. Her er svaret.

Bok om Russland (og om ytringsfrihet)

Anna Politkovskaja: Putins Russland



Anna Politkovskaja: Putins Russland, Cappelen 2005 (Originaltittel: Putin's Russia, Harvill Press, London, 2004) 352 sider.

I denne boka tegner Politkovskaja et bilde av et gjennomkorrupt Russland. Et land hvor korrupsjonen strekker seg helt fra den enkelte bodhandler på markedet til toppen av det politiske systemet. Hun gir president Vladimir Putin skylda for at korrupsjonen får lov å fortsette. Boka beskriver korrupsjon i Forsvaret, ved domstolene, hos gateselgere og forretningsfolk.

Med denne boka skaffet Politkovskaja seg utvilsomt svært mange, mektige og farlige fiender. Trolig var det derfor hun ble myrdet utenfor sin egen leilighet i Moskva høsten 2006. Drapet skjedde på Putins bursdag, 7. oktober. Kanskje var drapet en hilsen til presidenten Politkovskaja kritiserte? En bok som ikke bare handler om korrupsjon, men om en modig journalists vilje til å trosse farer og advarsler, og til å følge sitt kall.
Mitt profilbilde

Fredrik Græsvik

Fra: Oslo

Født: 1967

Fredrik Græsvik ble født i Oslo 26. mars, 1967. Han har jobbet i TV2s utenriksavdeling siden februar 1994, og var i årene 1998 - 2002 utenrikssjef i TV2. Han har tidligere jobbet i NRK og vært informasjonsoffiser for den norske FN-styrken i Libanon. Græsvik har et spesielt ansvar for TV2s Midtøsten-dekning, og har dekket rundt 20 væpnede konflikter i Asia, Europa og Afrika. Han er utdannet statsviter og journalist fra Northern Illinois University i USA. Græsvik har vunnet flere priser for sine TV-reportasjer.

Mer...

juni 2007
ma ti on to fr
        1
2
3
4
5
6 7
8
9 10
11 12
13
14 15
16
17
18 19 20 21 22 23 24
25
26 27
28
29 30  
             


hits