-Hamas vil drepe meg

(Gaza)  Jeg reiser for tiden mellom Gazastripen og Israel. For å si det forsiktig har det alltid vært en utfordring for både temperement og tålmodighet å krysse denne grensa. Jeg har rast gjennom grenseområdet i full fart sammen med besøkende norske statsministere og utenriksministere, men stort sett går det veldig treigt. En gang, under intifadaen for noen år siden, havnet jeg i kryssild da palestinske militante angrep de israelske grensesoldatene. Jeg kastet meg ned og ble liggende på bakken i glohet varme med en skuddsikker vest over meg i en times tid, mens kulene suste begge veier. Underveis førte jeg samtaler både med enredaktør hjemme og den israelske hærens pressekontor. Men det gikk bra. Det gjør helst det! Det eneste som føles sikkert for hver gang jeg er tilbake i regionen og skal krysse ved Erez, som grensa heter på hebraisk, er at rutinene er annerledes. Så også denne gangen.

Å krysse inn til Gaza er stort sett uproblematisk, og går forholdsvis raskt, hvis man har et israelsk pressekort, og det har jeg. Slik er prosedyren (var den i går!):
-Først sjekkes pass og presskort av en israeler væpnet med en M16 rifle. Etter å ha svart smilende nei på spørsmål om jeg har med meg våpen, vinkes jeg videre inn i selve grensestasjonen. På israelsk side er det en gigantisk bygning (minner om noe mellom en flyplassbygning og sportsarena).
-Så låses jeg via fjerkontrollerte dørlåser inn i en sluse for å få passet sjekket og stemplet av damen bak det skuddsikre glasset. Hun er også bevæpnet og tilhører et av den israelske hærens grensekompanier.
-Uten å være i direkte kontakt med mennesker låses jeg videre gjennom tre sluser av noen som både ser og hører meg, og som dirigerer meg gjennom labyrintene via høytalere. (Fler kolleger er enige at følelsen man har på vei gjennom sikkerhetssystemet gir deg en fornemmelse av å være en ku på vei inn i slakterhallen og en kosher avretting).
-Gjennom metalldører og sluser kommer jeg ut av bygget via en heisdør av stål (ikke via en heis, men døren er slik som ruller tilside).
-Så er det 100 meters gange gjennom en gang med gitterveggger og metalltak. Taket gir behagelig skygge. Overalt er det kameraer som følger min ferd inn på Gazastripen.
-Turen går videre gjennom en fjernstyrt stålport før jeg må gå ytterligere 200 meter gjennom en tunell av betongvegger og seildukstak. På siste tur inn var jeg overrasket over at tunellen var halvert i lengde - halvparten var rett og slett bombet vekk.
-Der det før satt palestinske grensevakter og passpoliti er det nå bare litt ruiner igjen. Soldatene og politiet tapte borgerkrigen mot Hamas og er forduftet. -En kilometer unna venter min palestinske sjåfør. Jeg ringer ham, og går han i møte. Han er redd for at israelerne åpner ild hvis han kommer for nærme. Så der går jeg da - helt alene - i ingenmannsland mellom israelerne og Hamas - og håper ingen angriper.
-Først etter å ha kjørt et stykke kommer vi til den første Hamas-kontrollposten. Men de er ikke så veldig interessert i passdetaljene.  De kjenner sjåføren min, og en av de mine medbragte Marlboro-kartonger skifter eier.

Jeg tilbringer tid i Gaza for å lag reportasjer og for å se hvordan området har endret seg. Det har gått fra verre til verst for de 1,4 millioner palestinerne som bor på den lille landstipen ved Middelhavet. Voldsnivået er høyt. Det er ikke lenger bare israelske angrep som truer, men kamper mellom rivaliserende palestinske grupper og klaner. Sikkerhetsituasjonen er høyst uoversiktelig, og folk jeg treffer sier at de vil vekk. Men det er ikke så lett.

Jeg returnerer mot grensa for å krysse tilbake til Israel.
Samme Hamas-kontrollpost er bemannet med nye uniformerte menn med veltrimmede skjegg og Kalashnikover. Jeg fisker nok en Marlboro-kartong opp av sekken, og vinkes videre av blide geriljasoldater.
Sola er iferd med å gå ned over Middelhavet, og det er ikke lenge til israelerne stenger terminalen. Jeg går fort over det åpne ingenmannsland og gjennom den halvt istykkerbombede tunellen.
Ved første hindring står en palestiner på rundt tretti år. Med jeans, rosa t-skjorte og bart, ser han ut som mange av sine landsmenn. I hånden har han en velfyllt dokumentmappe. Jeg trykker på ringeklokken, og blir belønnet med noen hebraiske ord fra en høytaler. -Shalom, I am a journalist fra Norway ,sier jeg. Disse ordene får port nummer en til å åpne seg. Sesam, sesam! Jeg ser ingen andre mennesker og går gjennom porten og neste tunell mens den palestinske reisende forteller sin historie.

Souhed Assad Ibrahim Natil er fra Gaza By. Han og brødrene tilhørte Fatahs militære ving - de som tapte borgerkrigen. Brødrene ble drept, og Souhed er på rømmen. Men å være på rømmen i Gaza er ingen enkel oppgave. Han vil vekk fra Gazastripen, for enhver pris.
-Hamas vil drepe meg, sier han.
Tårene velter opp i øynene hans. Gråtende trygler han meg om hjelp.
-Jeg tror ikke det er noe jeg kan gjøre, forklarer jeg.
Han har ingen papirer som forteller hvem han er. Ikke pass eller ID. Hulkende ber han meg hjelpe - gang på gang. Jeg lover å forklare israelerne problemet, straks jeg er gjennom sikkerhetslabyrinten.
Vi sluses sammen gjennom heisdøren, og det går opp for meg at israelerne trolig tror vi to er sammen. Jeg ser mistenksomt på den velfyllte dokumentmappen som iallefall ikke inneholder reisedokumenter.
Jeg forklarer Souhed at han må gå tilbake, at jeg ikke kan ta han med meg gjennom grensestasjonen. Vi står i en metallboks av et rom. Souhed, jeg og dokumentmappen hans. Vår eneste kontakt med omverdenen skjer via en israelsk intercom. Israelerne oppfatter situasjonen og ber Souhed om å gå tilbake. Han nekter å gå, og israelerne nekter å slippe meg videre.
-Jeg er ikke redd for israelske soldater, jeg er bare redd for Gud og Hamas, erklærer han mens tårene triller.
Døren på Gazasiden åpner seg og en palestinsk portør som er klarert av israelerne for å hjlpe til med baggasje komm inn. Med makt skyver portøren og jeg Souhed tilbake til Gaza.
-Hamas vil drepe meg, gjentar han i det ståldøren ruller igjen mellom oss. 

Jeg sluses videre gjennom systemet. En stemme beordrer baggasjen min på et bånd, og sekken forsvinner avgårde. Reglene for å ta med håndbaggasje fra Gaza til Israel er nesten like strenge som for å ta med hånbaggasje ombord i et fly i Sandane eller Alta.
Så går jeg inn i en tubeformet, trang innretning som ser ut slik tidsmaskiner gjorde i min barndoms science fiction filmer og tegneserier. Dører smelles igjen rundt meg, jeg beordres med armene i været og en metalldings sirkler raskt rundt meg der jeg står i røret. Også jeg gjennomlyses på vei til Israel. Sikkerhetsfolka får se hva jeg har under klærne. Jeg låses videre innover, og bak skuddsikkert glass ser jeg flere personer som studerer computerskjermer. Usikker på om de titter på bilder av en naken nordmann eller baggasjen hans venter jeg på nærmere ordre. Jeg har gjort dette mange ganger, og har for lengst sluttet å rødme over slikt. Sekken min innhenter meg, og sjeg låses ut til passkontrollen.
-Hva skal du gjøre i Israel, spør passkvinnen.
-Spør heller hva jeg gjorde i Gaza, svarer jeg, og blir sendt videre med et smil.
Jeg er glad jeg kan forlate Gaza når jeg vil. 

Både hun i passkontrollen og den israelske hærens pressekontor er informert om Souhed.
-We will deal with it, er svaret jeg får når jeg spør hva som skjer.
Jeg tviler på at han slipper ut. Det er mange som vil vekk fra Gaza, men det er ingen som vil ha dem.Det er vondt hver gang jeg snur ryggen til folk som trygler om hjelp. Men min jobb er å rapportere om hva som skjer. Den er ikke å hjelpe folk vekk fra elendigheten. Så får jeg heller håpe, at reportasjene over tid, bidrar til at noen som trenger det får hjelp.

Bok om Hamas

Azzam Tamimi: Hamas Unwritten Chapters


Azzam Tamimi: Hamas. Unwritten Chapters.
London, Hurst & Co, 2007. Engelsk, 344 sider.

Det er skrevet flere bøker om Hamas. Jeg forsøker å komme meg gjennom de fleste, og det er stort sett spennende lesing for en som er mer enn normalt interessert. (Til tross for at alle bøkene jeg har lest har det til felles at de har en akademisk innfallsvinkel).

Hamas er i øyeblikket kanskje den aller viktigste maktfaktoren på palestinsk side. De vant det palestinske valget i januar 2006. Ikke fordi palestinere flest ville ha Hamas i regjering, men fordi de ville straffe det de oppfattet som korrupte ledere fra hovedmotstanderen Fatah (presidentens parti). Vesten boikottet den nye palestinske regjeringen (av 2006). Norge var det første vestlige landet som brøt gjennom boikotten (som først og fremst rammet palestinske flyktninger på Gazastripen). Fatah ga egentlig aldri fra seg makten etter Hamas-seieren, noe som resulterte i en borgerkrig i Gaza tidlig i sommer. Etter borgerkrigen har de to områdene, Gaza og Vestbredden, vært separert. Gazas 1,4 millioner innbyggere er i dag nesten fullstendig isolert, og lever i dypeste fattigdom og elendighet. Hamas er den palestinske gruppen som har stått fremst i den væpnede kampen mot israelsk okkupasjon av palestinske landområder. Derfor har de stor støtte. Men støtten er sterkt fallende nå som palestinerne ser konsekvensene av å ha gitt Hamas i oppdrag å lede dem. Hamas-regjeringen i Gaza er formelt avsatt av presidenten, men de nekter å gå, og beskylder presidenten for å ha gjennomført et kupp.

Tamimis bok om Hamas, forteller om den islamistiske organisasjonens oppbygging. Om hvordan det internasjonale samfunnet (inkludert arabiske land og palestinske ledere) forsøkte å ignorere Hamas altfor lenge. Og om hvordan Hamasledelsen klart å utnytte israelsk naivitet. Han forklarer årsakene til at gruppen høstet så stor popularitet i tiden fram mot valget i 2006. Han forteller om væpnet og politisk kamp for å frigjøre Palestina fra israelsk okkupasjon.

Når man leser politiske bøker, er det viktig å vite hvem som har skrevet dem! Azzam Tamimi er leder for det London-baserte instituttet, Institute of Islamic Political Thought.

En norsk krigskorrespondent forteller

Lise Lindbæk: Brennende Jord


Lise Lindbæk: Brennende Jord.
Oslo, Tiden norsk forlag, 1958. (Nytt opplag i 2006 med etterord av journalist-kollega Sigrun Slapgard). 256 sider.

I Brennende Jord forteller Norges første kvinnelige krigsreporter om noen av opplevelsene fra fronten. Hun forteller også litt om sitt eget liv, om familien og om møter med storheter ute i verden. De mest spennende delene av boken handler om da hun reiste rundt i Europa mens fascismen var på fremmarsj på 30-tallet. Lindbæks ekteskap havarerte, og hun ofret samvær med datteren for å dekke dramatiske år som forandret vår verdensdel. Hun lå helt framme i frontlinjen med frivillige som sloss mot fascistene under den spanske borgerkrigen. Senere jobbet hun som journalist for Dagbladet i Europa de første krigsårene, før hun flyktet vekk fra krigen og via omveier kom seg til USA.

En spennende reiseskildring fra en svært spennende tid. Det er fascinerende å lese beretninger som da hun havnet i en skikkelig fyllekule med blandt andre Ernest Hemingway. Hun levde et spennende, heftig, kort og svært egoistisk liv. Det er hun ikke den eneste krigskorrespondenten som har gjort.

(Sigrun Slapgard har skrevet en egen Lindbæk-biografi. Den skal jeg lese snart)
Mitt profilbilde

Fredrik Græsvik

Fra: Oslo

Født: 1967

Fredrik Græsvik ble født i Oslo 26. mars, 1967. Han har jobbet i TV2s utenriksavdeling siden februar 1994, og var i årene 1998 - 2002 utenrikssjef i TV2. Han har tidligere jobbet i NRK og vært informasjonsoffiser for den norske FN-styrken i Libanon. Græsvik har et spesielt ansvar for TV2s Midtøsten-dekning, og har dekket rundt 20 væpnede konflikter i Asia, Europa og Afrika. Han er utdannet statsviter og journalist fra Northern Illinois University i USA. Græsvik har vunnet flere priser for sine TV-reportasjer.

Mer...

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8
9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             


hits